Nytt nummer ute nå!
Mads Mikkelsen som Johann Friedrich Struensee og Alicia Vikander som Caroline Mathilde i den danske filmen "En kongelig affære" (2012) som handler om de samme historiske hendelser som Per Olov Enquist beskriver i romanen "Livlegens besøk".

Den ypperste nytelse

Publisert: 07.07.2017 kl. 00:00 | Oppdatert: 07.07.2017 kl. 00:02

Utdrag fra Per Olov Enquists ”Livlegens besøk”. Vi møter kongens livlege, Johann Friedrich Struensee, til sengs med dronningen, Caroline Mathilde.
  Les også omtalen av boka:
Livlegens besøk
En roman om makt og avmakt, synd og straff, revolusjon og pietisme - med én bemerkelsesverdig side om den ypperste nytelse.


”Han lå helt stille ved siden av henne og ventet på pulsslagene.
 
Han hadde begynt å forstå at den ypperste nytelse var når han ventet på pulsslagene dypt inne i henne, da deres hinner åndet og beveget seg i takt, mykt, pulserende. Det  var det mest fantastiske. Han hadde likt å lære seg å vente på henne. Hun hadde aldri behøvd å si noe; han hadde lært det nesten med det samme. Han kunne ligge helt stille, lenge, med lemmet sitt dypt inne i henne, og lytte til slimhinnene hennes som om kroppene deres var forsvunnet og bare kjønnene var igjen. Han beveget seg nesten ikke, lå stille, kroppene var borte, og tankene; begge konsentrerte seg helt og fullt om å lytte til pulsslagene og rytmen. Det eksisterte ikke noe annet enn hennes  fuktige, myke hinner, hun beveget underlivet nesten umerkelig, uendelig langsomt, han søkte med lemmet inne i henne som om det var en følsom tungespiss som lete etter noe, og han lå stille og ventet, det  var på pulsslagene, som om han inne i henne søkte etter hennes pulserende overflater som skulle banke i samme takt som hans eget lem, så beveget han seg forsiktig, han ventet, det ville snart komme et øyeblikk da han kunne kjenne hvordan hun trakk seg sammen og slappet av, trakk seg sammen og slappet av; lemmet hans lå ventende i hennes trange skjede, og da kunne han kjenne en slags rytme, en slags puls. Hvis han ventet, så kom pulsen hennes, og når han fant den, ville alt kunne skje i samme rytme som hennes indre pulsslag. Hun lå under ham med lukkede øyne og han kjente at hun ventet på pulsslagene, de ventet begge, han dypt inne i henne, og det var som om kroppene deres ikke lenger eksisterte, men alt fantes inne i henne, hinner mot hverandre, hinner som sakte, umerkelig, svulmet og sank tilbake og søkte etter pulsslag som langsomt tilpasset seg hverandre og beveget seg sammen, langsomt, langsomt, og når han kjente hvordan hennes hinner og hans lem befant seg i samme pust, kunne han langsomt begynne å bevege seg, i rytmen, som iblant ble borte, og da måtte han ligge stille igjen til han fant pulsslagene, og så kunne lemmet hans puste i samme takt som hennes hinner igjen, langsomt; det var denne langsomme ventingen på de hemmelige hinnenes puls hun hadde lært ham, han forsto ikke hvordan hun kunne vite det, men når rytmen kom og hinner pustet i samme takt, kunne de langsomt begynne å røre seg, og det ble denne enorme nytelsen, og de forsvant i samme uttrukne, langsomme åndedrag.
 
Stille, stille. Ventende på de indre pulsslagene, rytmen, og så forsvant kroppene deres og alt bare fantes der inne i henne, og han åndet med sitt lem i samme langsomme takt som hennes hinner, og han hadde aldri noensinne opplevd noe lignende.
 
Han hadde hatt mange kvinner, og hun var ikke den vakreste. Men ingen hadde som hun lært ham å vente på hinnenes rytme, og kroppens indre pulsslag.”


Per Olov Enquist: Livlegens besøk.
Gyldendal 2001.
Oversatt fra svensk av Bodil Engen.

Utdraget er gjengitt med tillatelse fra forlaget.


Denne artikkelen var først publisert i bladet Cupido 4/2013.