Jeg merket tydelig at Torbjørn ikke hadde glemt meg. En svak berøring fra foten hans. En streifende finger. Vi hadde noe. En hemmelighet. Det er lov.
Mannen min er ikke så mye hjemme. Kveld etter kveld er jeg alene i huset og prøver å gjøre ventetiden utholdelig med TV og telefon. Men selv om venninnene mine er gode å snakke med, og det er skikkelig mange gode amerikanske TV-serier på gang, er det ikke noe som helt og fullt kan fylle ut hullet i maven etter mannen min. Jeg sier «mannen min», men noen kvelder mener jeg egentlig bare «en mann». Alle som kommer i nærheten av meg i dette tomrommet merker at jeg er trengende. Jeg prøver å skjul...
