Frustrerte menn

Utøya, München, Nice, Orlando, Paris, Kabul, Bagdad… 

Vi svarer med mer overvåking og mer politi, betong, stål og kontroll rundt steder hvor folk møtes, men vi vet innerst inne at vi er like sårbare uansett hvor mye vi overvåker, sjekker og sikrer.

Vi står overfor en trussel som fremmer frykt, men ser ingen kortsiktig løsning.

Mens politi og etterretning gjør jobben sin, hva annet kan vi gjøre enn å vende nye stener og lete etter tiltak som nødvendigvis vil være mer langsiktige.

Burde vi for eksempel merke oss at udåd begås av menn som har falt utenfor, som føler seg sviktet, og som finner en mening med livet i en tro eller overbevisning som krever at de tar hevn eller påtar seg et ansvar, eller kompenserer sin tilkortkommenhet med å skrive seg inn i verdenshistorien med andres blod?
 
Burde vi også merke oss at menn som begår udåd i troens navn ikke bare tar ansvar for klanens ære, men også mannens og patriarkatets, og frykter at de kan miste privilegier de har som menn, privilegier de mener ikke tilkommer kvinner?

Burde vi også nevne Køln, Stockholm… og Tysfjord? Der frustrert seksualitet kommer til uttrykk i machoverdenens utenforkulturer - og i patriarkalske «parallellsamfunn vi ikke snakker om», som Daniel Skjevik-Aasberg beskriver i et debattinnlegg i Aftenposten 31. juli.

Om vi ikke kan fostre andres gutter, burde vi kunne yte en betydelig bedre innsats for våre egnes oppvekstsvilkår og mentale helse.

Og hvorfor ikke – hvis vi mener Norge fortsatt har noe å bidra med for fred på jord – rette søkelyset mot konfliktområder der «kvinners seksualitet benyttes som et våpen av både politikere og militæret… som en taktikk der overgrep brukes til å straffe, ydmyke og demoralisere lokalbefolkningen», slik det berettes i Seksualitet i en religiøs brytningstid på side 27 i denne utgaven av Cupido.

Da kunne vi også lære ett og annet som kan bli viktig når vi skal forstå og bistå mennesker på flukt som skal integreres i vårt eget samfunn. Faktisk handler det også om forebygging.