Selv om det gjør vondt

I en av våre egne undersøkelser avdekket vi at 38 prosent av kvinnene som fikk smerter under samleiet likevel gjennomførte samleie minst én gang uken. Jeg synes det er bekymringsfullt at folk ser på dyspareuni som den enkelte kvinnens problem. Er det rettferdig, all den tid kvinnen er smertefri så lenge det ikke er en penis i nærheten? Er det ikke bedre å se på dyspareuni som et aktivitetsproblem der også partneren er like mye involvert?
 
Hvorfor fortsetter kvinner med en oppførsel som de vet fører til smerte? Det viktigste svaret er: Fordi de kan. Kvinner kan ha samleie uten seksuell tenning og begjær, mens menn er beskyttet av kjønnsorganenes anatomi, slik at samleie bare er mulig når penis er stiv.
 
Men hvorfor fører ikke smerten til at kvinner dropper den smertefulle aktiviteten? I en kvalitativ studie som Eva Elmerstig og kolleger utførte av 16 unge, heteroseksuelle svenske kvinner, var den viktigste årsaken til å fortsette at de ønsket å være «normale». Å være en «normal» kvinne innebærer å være villig til å ha samleie, til å være oppmerksom og følsom overfor partnerens seksuelle behov og til å tilfredsstille partneren, selv om det innebærer smerte.
 

Forskningsgruppen vår undersøkte nylig hvilke motiver kvinner med dyspareuni har for å være med på smertefulle seksuelle samleier. Svarene ble så sammenlignet med tilsvarende svar fra kvinner med vaginisme og med en kontrollgruppe uten seksuelle problemer. Kvinnene med dyspareuni hadde sjeldnere sex for nytelsens skyld, men gjorde det av pliktfølelse eller for å holde partneren unna andre kvinner eller knytte ham tettere til seg.
 
Dessuten var kvinner med dyspareuni mindre seksuelt selvstyrte enn kvinner uten seksuelle problemer. Dette innebærer at de i lavere grad enn kvinner uten seksuelle problemer er i stand til å ta kontrollen i løpet av sexakten, og på den måten sørge for at deres egen seksuelle nytelse blir like viktig som partnerens.

I tillegg viser det seg at partnerne til kvinner med dyspareuni reagerte mer negativt på smertetegn enn partnerne til kvinner med vaginisme. Disse negative reaksjonene vil kun fungere som forsterkere på kvinnenes «aktivitets-utholdenhet» og få dem til å fortsette med samleiet selv om det gjør vondt.
 

Klinisk erfaring avslører at en stor del av kvinnene med seksuell smerte, av frykt for penetrasjonen unngår situasjoner som kan lede til seksuelle tilnærmelser fra partneren. Ikke fordi de ikke har behov for fysisk varme eller intimitet, men fordi de føler at de ikke kan si nei til samleie når intimiteten er i gang, eller når partneren har fått ereksjon. Men å unngå fysisk kontakt kan føre til at partneren føler seg avvist eller ignorert.

Denne unngåelsesoppførselen resulterer ironisk nok i mindre seksuell tenning og begjær, noe som kunne ha bidratt til å bryte den onde smertesirkelen.
 

Og så kommer spørsmålet ingen egentlig har stilt noen gang: Hvorfor slutter ikke menn å ha sex som er smertefull for partneren? Hvorfor reagerer mange menn negativt når partneren gir uttrykk for smerte?
 
Bemerkelsesverdig nok finnes det ikke noe systematisk innsamlet data som kan bidra med svar på disse spørsmålene. I begynnelsen er det ikke mange menn som vet at partneren har det vondt når de har samleie, blant annet fordi hun ikke liker å snakke om det. Men når de etter hvert oppdager det, fører ikke det til at de slutter med samleie. Kanskje, på samme måte som med kvinner, er begjæret etter samleie delvis relatert til troen på at «normale menn» har penispenetrerende samleie.
 

I terapirommet dukker det ofte også opp en viss grad av vantro: hvordan i all verden kan noe som er så deilig for ham, være så vondt for henne? Det å lære opp den mannlige partneren om de forskjellige kravene mannlige og kvinnelige kjønnsorganer har for å oppnå seksuell nytelse er ofte superviktig, ikke minst for å kunne lokke frem både medfølelse med den kvinnelige partneren og vilje til å delta i en behandling som tar sikte på å øke hennes seksuelle tenning og nytelse (og dermed også hans egen).
 
Selvfølgelig finnes det menn som mener at penetrerende samleie er en rett de har, helt uavhengig av om partneren har vondt, eller som synes at en kvinnes åpne seksuelle lyst er noe ufeminint og et problem som må løses. Mann og kvinne blir motstandere i et sosialt kognitivt system der hennes selvutslettende oppførsel eller underkastelse møter mannens følelse av berettigelse. Dessverre er den seksuelle verden stappfull av den slags konflikter og følger.


Ellen Laan er psykolog og professor ved Academic Medical Center i Amsterdam, avdelingen for sexologi og psykosomatisk gynekologi. Hun er en ledende forsker og kliniker innen sexologi på verdensbasis, og blant dem som går i bresjen for å vise hvordan vi kan forholde oss til ny kunnskap om kvinnen og mannens seksualitet.

 
Artikkelserien er en redigert versjon av Ellens Laans forelesning «Sexual pleasure, a gendered affair» på verdenskonferansen til World Association for Sexual Health (WAS) i Singapore i 2015. Forelesningen er transkribert, tilrettelagt, oversatt og redigert av Cupido med Ellen Laans tillatelse. Lydfilen fra forelesningen er stilt til rådighet av Sexual Health Visual.

 

NYTELSE FOR HVEM? 1-2-3-4
Denne artikkelen er fjerde og siste del av Ellen Laans artikkelserie «Nytelse - for hvem?».
 

Del 1: Seksualitet -  fra plikt til nytelse(Eros versus Dyden)
Kvasiforestillinger om vår seksuelle lyst og hva vi burde gjøre med den har vært robuste. Faktisk er det meste av relevant kunnskap av rykende fersk dato.

 

Del 2: Parsex best med håndhjelp
Kvinner har en tilbøyelighet til å hevde at orgasmen i seg selv ikke er så viktig for dem, og at det er mye viktigere å oppleve følelsesmessig intimitet. Men orgasmen er et viktigere suksesskriterium enn de selv tror.

 

Del 3: Menn tenker spennende tanker
- kvinner er ikke like flinke
Menn er flinkere enn kvinner til å stimulere seg selv. Når de presenterer seg selv med strålende ereksjoner og foreslår sex, føler mange kvinner at de allerede henger litt etter.