Nytt nummer ute nå!
«Les Nymphes Samusent». Foto av Alexandre-Jacques Chantron. Datert «Før 1918». | © Wikimedia Commons

Postkortet endret pornoen

Publisert: 12.08.2017 kl. 00:00 | Oppdatert: 12.08.2017 kl. 00:01

Forfatter: Julie Peakman
Pornografiske postkort ble en del av hverdagen for alle, i motsetning til de pornografiske bøkene som stort sett var forbeholdt de rike.
Da videomaskinen ble oppfunnet og da internett gjorde sitt inntog, var pornobransjen kjapt frempå og benyttet seg av nyvinningene. Det samme skjedde mye tidligere, da postkortene kom på markedet på slutten av 1800-tallet. De enkle pappkortene endret pornografiens historie.
 
På 1890-tallet ble lovens håndhevere tatt på sengen av et nytt fenomen: Plutselig dukket det opp en serie pornografiske postkort – slitesterke pappkort med bilder av nakne damer som poserte for kameraet.
















 
«Nude White Woman» - Postkort
© Döpp Collection

Selv om bildene var svart-hvite, ble de gjerne håndkolorert i etterkant. Noen gan­ger, men slett ikke ofte, var det menn med på bildene, og de var helst helt eller delvis kledd. Det var ikke mange peniser på disse bildene, bortsett fra en og annen sjelden avbildning av fellatio.

Portkortene ble svært populære fordi de var enkle å få tak i, de kostet ikke mer enn at de aller fleste hadde råd til dem og de «leverte varene» kjapt og enkelt. Der du tidligere måtte pløye gjennom side etter side med tekst for å komme til snusket, leverte postkortene hele den skitne historien ved et kort blikk. Dermed ble de pornografiske postkortene en del av hverdagen for alle, i motsetning til de pornografiske bøkene som stort sett var forbeholdt de rike.


«La Rose» - Postkort.
© Döpp Collection


Postkort blir seksualisert
Nå var erotiske bilder plutselig tilgjengelig for alle – fra jenta bak melkedisken til den lokale feieren. Siden de var så billige utkonkurrerte de de aller fleste andre formene for pornografi. «Sju kort for en femøring, eller to øre per stykk,» som en annonse lød.

Portkortet hadde funnet sin form på 1860-tallet, som et verktøy forretningsfolk brukte for å holde kontakten med kolleger og kunder. På 1870-tallet begynte feriedestinasjoner å trykke bilder på kort for å oppmuntre til økt turisme. I 1886 anerkjente Europa postkortet som en offisiell form for post, og i 1894 fulgte USA etter. Og som med de aller fleste nyvinninger tok det ikke lang tid før postkortet ble seksualisert.




























 
Postkort med motiv fra Napoli, Vesuv til venstre.
Wikimedia Commons
 
Kjønnshår var fy-fy!
Erotiske postkort ble solgt sammen med vanlige postkort i aviskiosker og hos to-bakksforhandlere, på markeder og i butikken på hjørnet. Alle gjorde sitt for å fylle etterspørselen fra kundene sine. Bildene på postkortene gikk fra enkle avbildninger av nakne kvinner eller greske statuer, til barn som urinerte og scener med par i undertøy.
 
Mens det ikke var lov å sende de mest pornografiske bildene, var det tillatt å overlevere enkelte av de erotiske bildene til postmannen. En kvinne i heldekkende bodystocking kunne sendes med posten.

Kvinner i undertøy eller med kroppen dekket av masse hvitt pudder for å skjule kjønnsorganer og brystvorter – kjønnshår var et absolutt fy-fy! – var også tillatt. Disse forbudene åpnet selvfølgelig for et marked for illegale postkort.







 
Markedsføringspostkort for Zoro Garden Nudist Colony, San Diego, California, 1935.
Wikimedia Commons


Postkort med urfolk
En pussig variant av postkortene viste nakne «urfolk» i deres «naturlige miljø». Disse urfolkene inkluderte karibiske, indi­anske, afrikanske og asiatiske mennesker.

Noen postkort fokuserte på fullstendig nakne arabiske kvinner, bortsett fra et lite slør som bare økte den eksotiske underto­nen. Postkort med bilder fra haremer var bestselgere, gjerne med masse flagrende gardiner, vannpiper og palmer for å gjøre scenen enda mer eksotisk.

Dette var ikke ekte scener fra en fremmed kultur, men konstruerte miljøer, spesialla­get for å passe inn i Vestens forventning til Østens seksualitet.

På begynnelsen av 1900-tallet, med den franske kolonialiseringen av Algerie, ble bil­der av algeriske kvinner populære i Frank­rike. Algerie hadde allerede en velutviklet islamsk kultur som blant annet innebar burka, altså total tildekking av kvinner i flagrende gevanter fra hårrøtter til fotsåler.

Tildekking av ansiktet var obligatorisk, og kvinnen var derfor i bunn og grunn usynlige. Det førte igjen til at franskmen­nene utviklet en dyp fascinasjon for dem – tildekkede algeriske kvinner var mystiske og lokkende. De var gåtefulle, både usynlige og seksuelt spennende, uoppnåelige og samtidig begjærlige.
 
Dette forsterket den allerede populære vik­torianske tanken om at fargede mennesker var mer seksuelt grådige og eventyrlystne enn hvite. Det var også lavere interesse fra myndighetene for å sensurere disse bildene, siden de ikke avbildet hvite mennesker – bildene var av «utlendinger», og dermed var det greit nok.




































 
Postkort med nordafrikansk motiv.
Wikimedia Commons


Forbudt for innfødte
Derimot kunne enhver som ble tatt på fersken mens han eller hun solgte porno­grafiske postkort til svarte bli hardt straffet. Da Louis Hendelman ble avslørt for slik aktivitet ble han dømt til 18 måneder i fengsel og en bot på 300 pund.

Dommeren forklarte at salg av slike porno­grafiske bilder til svarte menn kunne vekke villdyret (!) i dem: «Du solgte og viste disse ytterst skitne fotografiene til de innfødte. Vi aner ikke hva slags effekt det har på tankene deres.»

Idet nakne, hvite kvinner ble avbildet var derimot myndighetene raskt på pletten med sensur. Ofte ble kvinnen fotografert i passive stillinger, med albuene hevet over hodet for å løfte brystene eller med bena vippet forover for å understreke underlivet hennes.

Kvinnene ble vist mot luksuriøse bakgrun­ner, med pene tapeter, dyre møbler og tunge gardiner. De skulle fremstilles som overklassens kvinner. De ble også avbildet sammen med blomster for å vise deres «na­turlighet», alternativt kledd i eller liggende på dyrepels for å antyde deres «dyriske lyst».
 
Hvis det skulle være bilder av underklassens kvinner ble de kjennetegnet ved stripete strømper mens de lå henslengt på billige senger. Perler, burlesque-antrekk og sexy undertøy var også hyppig forekommende. Accessoirene var for eksempel speil og sti­ger, og idet kalenderen vippet over til1900­tallet kom sykler og biler med på bildene.

Lovens tekst var klar: Denne slags erotikk var uønsket, upassende og obskøn. For mennene og kvinnene som solgte kortene var det vanskelig å avgjøre hva som lå innenfor og utenfor loven.

Postkort uten prestisje
De aller færreste selgerne mente det var noe galt med postkortene. En selger forsvarte seg etter at butikken hans hadde vært gjen­nom en razzia: «Jeg har aldri hatt noen klager før. Jeg forstår ikke hvorfor disse bildene er skitne.» En annen selger, en ung kvinne, hevdet til sitt forsvar at bildene kun var kopier av malerier som allerede hang i de store galleriene. Når de samme bildene ble trykket på postkort og solgt på gaten mistet de prestisjen og ble upassende. Siden det ikke fantes noen klar definisjon av «upassende» ble det opp til dommerne å avgjøre hva som falt innenfor.
 
I 1903 ble en herr P. Huardel i London tatt av politiet med 386 obskøne postkort. Hans salgspartner hadde over 2000, av sitt totale varelager på 6000 kort. Kvinner og menn, gutter og jenter ble tatt mens de solgte post-kort i alle de britiske byene – Liverpool, Manchester og London – i tillegg til en salgskanal som gikk til USA.
 
Antydende tegneseriekort var også en vare som slo an. Noen av disse kortene gjorde narr av overklassens snobbete stil, og vanene til de rike, mektige og – ikke minst – de fromme.
 
Fotografier av aristokratiske kvinner som fjertet, tisset og bæsjet var en ekte klasseut­jevner. Prester ble tatt med buksene nede, nonner gjorde unevnelige ting med tykke pølser, kvinner ble avbildet mens de fjertet så folk ble feid av bena og menns urin ble forbyttet med kopper med te.

Bilder av nakne dverger på nattpotter og kvinner som plutselig og overraskende mis­tet undertøyet var en del av den viktorian­ske populærkulturen.

Bevegelige postkort
Mot slutten av 1800-tallet ble også «beve­gelige» postkort populære. Både stereo­skoper (briller som ble satt mot to nesten helt like bilder, og som fikk det hele til å se livaktig ut) og mutoskoper (apparater man kunne titte inn i, der en rull med bilder gikk så fort rundt at det så ut som levende film – à la det å blafre gjennom en tykk bok og se hvordan bildene beveger seg) åpnet opp for en ny type erotisk kikking Plutse­lig ble det mulig å sette brilleglassene mot øynene og se «Hva butleren så».

Det er kanskje ikke overraskende at enkelte grupper klagde over denne frivoliteten, og puritanerne la all skyld for korrumperingen av nasjonens unge på disse maskinene. Som en politimann sa i sitt vitnemål: «En gutt og en jente tittet i den samme maskinen, tok på hverandre på en upassende måte og brukte upassende språk.»

Disse maskinene ble sett på som rendyr­ket synd. Ved en anledning, etter at tretti jenter og unge menn hadde benyttet seg av de 27 penny-per-visning-maskinene som var merket med «For Gentlemen Only», valgte politiet å stenge hele området.

Likevel: Disse postkortene endret porno­grafiens historie – fra det tidligere tekst- og litteraturbaserte formen til en visuell form som var mye enklere å nyte for alle.

































 
«Woman with mirrors» - Postkort.
© Döpp Collection



Les også:
Erotiske rampestreker og tegneserier
Kunstnerisk eventyrlyst åpnet for en verden der peniser og bryst kunne fantaseres opp i eventyrlige størrelser.
 
 
Fra Cupidos arkiv:
Seksualitetens historie

Seksualitetens historie handler om maktmenneskets trang til å kontrollere medmennesket der det er mest sårbart.



Denne artikkelen var først publisert i bladet Cupido 4/2013.