Nytt nummer ute nå!
Utsnitt av litografi, ukjent kunstner, Frankrike ca 1830. | © Hans-Jürgen Döpp

Historiske horebukker

Publisert: 10.10.2018 kl. 08:52 | Oppdatert: 10.10.2018 kl. 08:52

Forfatter: Julie Peakman
Både libertinere og viktorianere demonstrerte i sine memoarer sin «maskulinitet» gjennom voldsom – og tidvis voldelig – sex.
Ikke akkurat noe å være stolt av, men likevel viktig å legge seg på minnet.

Også noen hundre år før blogging og Facebook var det mulig å dele sitt mest private av sitt privatliv med andre som var sugne på å få vite. Det skjedde i form av memoarer, og ja, det kunne også handle om sex, selv om sex ikke var noe det var vanlig å skrive om på den tiden.
 
Memoarforfatterne var 17- og 18-hundretallets gentlemen, bortskjemte og privilegerte, som  følte et sterkt behov for å dele sitt privatliv med resten av verden. Noen av dem, lettlivede libertinerne og utsvevende viktorianerne, var fremfusende menn som demonstrerte sin «maskulinitet» gjennom voldsom – og tidvis voldelig – sex.
 
Takket være disse memoarene har vi i dag førstehånds kunnskap om et moralsyn som på deres tid åpenbart var gangbart blant vide kretser i vår kristne vestlige kultur. Ikke akkurat noe å være stolt av, men likevel viktig å legge seg på minnet.
 
Forfatterne vi skal møte i denne artikkelen tok for seg av det de kunne få tak i for minst mulig i bytte.  De tok også med seg disse holdningene på sine utenlandsreiser. Likevel hender det heldigvis at vi også finner en og annen kar som var omgjengelig og sjenerøs nok til å gi en fattig kvinne penger i bytte for sex, samt en middag. 
 
Den rasistiske slaveplageren
Flere etterlot seg dagbokhistorier om sex mellom forskjellige raser, noe den tidens europeiske moral fortsatt var svært så skeptisk til. Det ble sett på som «for skittent» for det rene europeiske blodet, og ble i all hovedsak fordømt. Likevel lot naturligvis sexdriften og lidenskapen seg ikke stoppe.
 
Det var ikke mange av mennene som viste omsorg for de ikke-hvite, ikke-europeiske kvinnene, slik vi blant annet kan lese i The Story of Seven Maidens som utgir seg for å komme fra de ikke tidligere offentliggjorte papirene fra en spansk 1700-talls-gentlemann som gir råd om hvordan de vestindiske slavene bør behandles. Han fremholdt med stor overbevisning at frie menn var forpliktet til å banke og utnytte slavene sine seksualt.
 
«Eiere av underdanig kjøtt gjør en stor feil dersom de tror de må spare sine brune elskere fra pisken. De skjemmer bort slavene og degraderer seg selv. Når du vil leke amorøst med en tjener er du i din fulle rett til det. Den enkleste veien til en pikes kjærlighet er å piske henne. En pisket pike er villig til å gjøre alt hennes Master ønsker.»
 
Det virkelig skumle og triste i denne sammenhengen er at denne holdningen var temmelig vanlig blant slaveeiere i tiden før den gryende motstanden mot slavehold. 
 
En annen dagbokskribent, den 29 år gamle Thomas Thistlewood, var tilsynsmann på en jamaikansk plantasje fra 1750. Han skrev om hverdagslivet sitt, inkludert de utallige seksuelle opplevelsene med de svarte kvinnelige slavene sine. Han hadde sex med så godt som alle kvinnene på plantasjen, bortsett fra de veldig gamle og de veldig syke.
 
Han foretrakk også sex mens andre så på. Hans seksuelle debut var med slaven Marina, som han ga både rom, klær og mat.
 
Den generøse raken
Londonmannen William Hickey skrev ned sine memoarer mellom 1808 og 1810, men dagbøkene hans ble ikke ble publisert før over hundre år senere. Han beskriver detaljert om hvordan han så ofte som mulig utnyttet de av underklassens kvinner han fant rundt seg.
 
«Hovedintensjonen min var å jage tjenestepikene, spesielt en som het Nancy Dye. En fin, frodig perle av en jente som tillot meg friheter mot hennes person. Bare ikke den siste, store friheten.»
 
I disse dagene, da prevensjon mildt sagt var upålitelig, var kvinnene lite villige til å risikere graviditet, og dermed også et tapt rykte.
 
Hickeys memoarer byr på en livlig innsikt i hans tids bordeller, og de fattige prostituertes elendige liv der de holdt til i området rund Londons beryktede Covent Garden.
 
Et pubhøl kalt Wetherby’s hadde eneste inngang gjennom en skjult dør i et smug. En liten luke ble åpnet i døren, og en skremmende bordellvakt som visstnok så ut som døden selv, tittet ut for å sjekke om personen var «kjent i etablissementet», og dermed kunne få adgang.
 
En kveld kontaktet Hickey en av de prostituerte, en kvinne som ble kalt Brent, og «sa til henne at jeg ønsket å samle et halvt dusin av de fattige jentene for å gi dem et godt måltid, med huden full av vin, på The Shakepear (en taverna) dagene etter». Så stort var hans hjerte og hans behov for å ha det hyggelig. 
 
Etter å ha svindlet sin far for penger ble han sendt til India for å tjene hos det Ostindiske Kompaniet. Der endte han opp med en indisk elskerinne som han levde sammen med i mange år.
 
Den viktorianske hærmannen
Britene i India hadde ikke noe bedre syn på de indiske kvinnene. I sin erotiske selvbiografi The Ups and Downs of Life (utgitt i 1867) fortalte kaptein Edward Sellon at han med stor nytelse knullet så mange unge, indiske kvinner som han bare rakk over for prisen av 80 rupier for en jomfru og 50 rupier for en som allerede hadde vært borti menn.
 
Han var ikke synlig opptatt av hva jentene mente om handelen. Eller som han med stor iver og velbehag fortalte etter å ha tatt en ung jomfru: «Jeg besteg henne og begynte å bruke jomfrufitta hennes, og for en trang, liten hule det var. Jeg mistenker at jeg påførte henne en ikke ubetydelig smerte, for hun kjempet hardt og gråt masse.»
 
Sellon fortalte også hvordan en voldelig oberst voldtok og banket opp en kvinne. Han ble stilt for krigsrett og dømt til sju år for sine misgjerninger. Det viser at det overraskende nok fantes noe rettferdighet for indiske kvinner som ble misbrukt at den britiske hærens menn.
 
Den skotske libertineren
Den skotske libertineren James Boswell skrev detaljert om sine seksuelle utsvevelser i sin svært voluminøse dagboksamling. Hans London Journal, skrevet i 1762-63, dukket opp i et ibenholtkabinett i et irsk slott for nitti år siden.
 
Dagbøkene avslører hvordan Boswell herjet seg gjennom 1800-tallets londonbordeller.
 
Han elsket vin, kvinner og reiser. Han spiste alt, drakk det meste og komponerte frekke sanger for «The Soapers Club», en ukentlig drikkeklubb. Han var venn av Benjamin Franklin, Samuel Johnson og David Garrick, men i motsetning til Hickey var han også en gjerrigknark og kvinnehater.
 
Dagbøkene viser lite i retning av følelser for sine kvinnebekjentskaper. Selv om han, etter å ha pådratt seg kjønnssykdommer ved flere anledninger, egentlig hadde bestemt seg for å droppe prostituerte, klarte han ikke å holde seg unna: «Jeg plukket opp en jente på The Strand, og planla å ta henne i full rustning (med kondom). Men hun hadde ingen. Jeg lekte med henne. Hun var forbauset over størrelsen min, og antydet at hvis jeg noensinne kom borti en jomfruelig tjenestepike så ville hun skrike høyt. Jeg ga henne en shilling og hadde nok kontroll over meg selv til å forlate henne uten å røre henne.  I ettertid skalv jeg ved tanken på den faren jeg så vidt hadde unnsluppet.»
 
Historiens gamle griser var menn av sin tid. Deres holdninger og handlinger speiler epoken de levde i, måten de beskriver sine bedrifter avslører både datidens syn på kvinner, andre raser og moral. Selv om mange av dem var genuine drittsekker, så var også flere av dem grensesprengende opprørere, noen var til og med skjøre romantikere som faktisk hadde følelser for sine elskere – både kvinner og menn.
 
Den italienske horebukken
Omtrent samtidig skrev Casanova sine kjente memoarer. De ble ført i pennen mellom 1789 og 1792, mens han satt i et bøhmisk slott mot slutten av livet. Han skrev fordi «det er det eneste som redder meg fra å dø av sorg».
 
Han satt og mintes de glade dagene med sex og champagne med allslags kvinner, fra Italia til Russland. Han tegner et bilde av seg selv som en elegant kar, en intellektuell med karisma og sjarm. Han kunne innynde seg hos alle – selv paven i Roma underkastet seg hans sjarmerende vesen  i så høy grad at Casanova fikk lov til å lese bøker som var forbudt av den romersk-katolske kirken. Noen av dem var til og med pornografiske.
 
Et av de seksuelle eventyrene hans var med en ung kvinne forkledd som en castrati – en ung gutt som var blitt kastrert for å beholde sin barnlige sangstemme.
 
Casanova beskriver sin ekstase: «Jeg hadde bare så vidt kommet meg i seng før jeg ble overveldet av synet av ham som kom mot meg. Jeg klemte ham inntil meg, og så at de samme flammene brant i ham.
 
Vår dialog var en strøm av kyss. Armene hans gled ned fra ryggen min til lenden … Den overveldende nytelsen grep alle mine sanser med så stor kraft at den nådde det nivået der naturen drukner i den aller ypperste nytelse.»
 
Casanova oppdaget så, til sin store glede, at «kastratsangeren» egentlig var en kvinne.
 
Ikke alle eventyrene hans var med kvinner. Minst to ganger var han sammen med menn. En gang med en ung, russisk løytnant, og han minnes: «Etter middag satt jeg foran peisen mellom ham og franskmannen … plutselig grep han meg og posisjonerte seg selv på en måte som ville gi både meg og ham selv lykke, som han kalte det. Jeg må, til min store skam, innrømme at han ville hatt suksess med planen hvis ikke Madame la Riviere, med sin resolutte inngripen, hadde tvunget ham til å avstå fra å gjøre seg ferdig.»