Hun elsker smerte-sex

"Hanne" stråler. Hun synes livet som slavinne er fantastisk. For henne er sex og smerte to sider av samme sak.
 
Vi treffes på en kafé vest i Oslo. Hun er en smilende, pen kvinne. Kanskje ser hun litt yngre ut enn sine 39 år. Ikledd bukser og sort singlet under kremfarget, gjennomsiktig bluse. Et diskret lærarmbånd og en ring med halsbånd mer enn antyder at hun er noe «mer» enn en vanlig dame fra Oslo vest.

Anonymitet er viktig for henne og hun ber om at Cupido ikke benytter hennes virkelige navn og ikke skriver navnet på bloggen der hun deler bilder, fantasier og tanker. Og ikke minst der hun forteller om sine opplevelser.
 
– Hva er det som gjør at du ikke kan leve uten smerter og SM-sex?
 
– La meg spørre deg det samme: Hvordan ville du likt å leve resten av livet uten orgasmer? svarer hun.
 
På bloggen sin beskriver Hanne seg selv som «smertekåt horetøs». Men også som «en moderne kvinne som vil fortelle og vise hvordan jeg kombinerer mitt liv som sterk, selvstendig kvinne med det og være en Eid slavinne.»
 
Aldri skikkelig orgasme
Før Hanne oppdaget BDSM, var hun alltid på søken.
 
– Vanlig sex var jo deilig, men jeg følte hele tiden at det var noe som manglet. Jeg visste bare ikke hva. Når partneren ikke orket mer, la jeg meg til å sove. Men jeg var aldri helt tilfredsstilt. Jeg slumret inn til følelsen av at «det må da være noe mer?»
 
Så en dag, det er rundt 13 år siden nå, tuslet Hanne til matbutikken for å handle. Blant de andre dagligvarene stirrer hun plutselig på en pose med klesklyper.
 
– Jeg ble helt satt ut! Jeg rødmet. Det slo ned som et lyn og jeg skjønte ikke hva som skjedde.
 
Hun setter fra seg kurven, karrer seg ut av butikken og dumper ned i bilsetet.
 
Opplevelsen blir et vendepunkt i livet hennes. Sakte lar hun nysgjerrigheten overta. Begynner å lete etter informasjon om BDSM. Snakker med folk på nettet. Kommer til slutt i kontakt med en dominant mann.
 
– Vi brevvekslet. Noe av det han snakket om, virket helt fjernt. Men deler av det vi snakket om, pirret meg.
 
Likevel går det ytterligere seks år før hennes første SM-date. Via Cupido Club avtaler hun sitt første møte med en dominant mann.
 
– Jeg var nysgjerrig og gledet meg. Samtidig var jeg nervøs. Endelig skulle jeg utfordre en del av meg selv som jeg ikke hadde vært i kontakt med før. Det var befriende – og skummelt.
 
Kjærtegn
Hun hadde rett. Det var «noe mer». De orgasmene hun oppnår i dag, er hundre ganger mer intense enn dem hun opplevde før.
 
– Beskriv dette «noe mer»?
 
– Det har vært en lang vei. Med førstemann skjønte jeg at smerten var en del av den seksuelle opplevelsen, men samtidig likte jeg den ikke. Noe av den hatet jeg til og med. Kanskje var noe av årsaken at vi ikke var kjærester? spør hun.
 
– Da jeg traff han som er kjæresten min i dag, spådde han at jeg ville «bli en smertefrik». Selvfølgelig fikk han rett. I dag vil jeg bare ha mer og mer. Det er som om vi har «lurt» hjernen til å oppleve smerte som noe godt. I tillegg kommer ydmykelsen. Den verbale nedverdigelsen, å bli vist frem, å bli tvunget til å gjøre noe jeg ikke vil. Det er overraskende å oppleve at all denne ydmykelsen er veldig OK likevel. Etter en runde kan det være så smertefullt at jeg ikke klarer å sette meg ned. Også dette kan oppleves som godt. Ikke nødvendigvis seksuelt godt, snarere den samme følelsen som å motta blomster. Et kjærtegn jeg tar med gjennom flere dager. Et kjærtegn jeg blir minnet på hver gang jeg ser på det.
 
Egne grenser
Hun beskriver seg som en kvinne med ekstremt stor frihetstrang. Derfor skulle man tro at hele underdanigheten føltes naturstridig.
 
– Det var fantastisk å oppdage friheten som ligger i begrensningene. Den er det mange som ikke aner noe om. For meg er det viktig å erkjenne at jeg ikke er et offer. At jeg velger denne seksualiteten av egen, fri vilje. At jeg opplever at denne seksualiteten gir meg en indre ro, en helt ny trygghet – og ikke minst glede.
 
Hanne tror at flere har SM-tilbøyeligheter uten å våge å gjøre noe med det.
 
– Jeg tror noen ser på seg selv som syke. Tror mange skammer seg så mye over disse lystene at de ikke engang tør fortelle sin egen partner om dem. På mange måter forstår jeg dem. Veien til fordømmelse og nedrakking er kort. Jeg har fått meldinger som sier at jeg ikke vet mitt eget beste, at de håper noen vil redde meg. Men jeg er en kvinne som vet å si fra. Jeg vet jeg kan sette grenser. Men jeg vet også at grenser er til for å skyves på. Som oftest skyves fremover – men av og til også trekkes bakover. Jeg har oppdaget at jeg i perioder med mye jobb tåler mindre. Da nøyer vi oss med roligere lek. Da er det varme bad, ost, rødvin og varm kjærlighet som er viktigst. Faktisk tror jeg det er slik at jeg som underdanig både trenger – og får! – mer nærhet og omsorg enn andre. Iallfall blir jeg behandlet som en prinsesse, sier hun.
 
Mye varme
I tre år har hun vært sammen med kjæresten sin, eller «eid av nåværende eier» som hun selv stolt formulerer det:
 
Les mer om smerte og sex i Utdrag fra Hannes blogg!