Lam - men som en nytelsesbombe fra puppene og opp

Cecilie Bjørndal (22) ble lam da hun var 19 år. Hun er glad for at venninnene tør spørre henne.

– Folk lurer jo uansett. Jeg pleier å si «spør i vei, jeg svarer på det jeg vil svare på,» sier Cecilie til Cupido.
 
Cecilie kan ikke bevege bena. Men skaden har også gjort at kroppen føles annerledes enn den gjorde før.
 
– Jeg har flekkvis følelse. Stryk meg på låret og jeg kjenner det. Flytt fingeren to centimeter, og jeg kjenner plutselig ingenting, forteller hun.
 
Under den ene foten kjenner hun noe, det samme gjelder over nesten hele ryggen. Men på maven merker hun ingenting.
 
– Heldigvis er alt over skadestedet blitt mye mer følsomt. Halsen, ørene og puppene – der oppleves nå alt minst ti ganger mer intenst! Særlig puppene er viktige. Det er ikke mye jeg må hjelpe til med tankene før samboeren kan stimulere meg til orgasme bare ved å kose med brystene mine.

Hun og samboeren har i dag vært sammen i trekvart år. Hun gir ham mye av æren for at hun i dag har det så godt. For at hun i dag synes sex er fantastisk.
 
– Jeg hadde et elendig selvbilde da jeg traff ham. Et stillesittende liv i rullestol hadde gitt meg 30 kilo ekstra. Det føltes som om alle kiloene hadde lagt seg på mave, rumpe og lår, sier hun.
 
Derfor var Cecilie livredd for å møte ham som skulle bli kjæresten hennes. Hun klarte rett og slett ikke å få inn i hodet at en mann kunne like ei som satt i rullestol. Opplevelsene med gamlekjæresten satt så dypt. De hadde jo hatt sex før ulykken. Hatt sex den gang bena hennes funket.
 
– Jeg følte meg som en potetsekk som bare lå der. Og dessuten avskydde jeg tanken på at han skulle se meg naken. Det er ikke særlig sexy med ben som bare henger og slenger, husker jeg at jeg tenkte.
 
Derfor tok det ett år før hun orket å ha sex med ham. Og det ble det med denne ene gangen og én gang til.
 
Men i møtet med han som i dag er samboer, skjedde det noe.
 
– Jeg viste meg naken for ham omtrent første kvelden vi traff hverandre.
 
De hadde snakket sammen på nettet i mange måneder.
 
– Jeg hadde fått snakket ut om hvordan jeg opplevde kroppen min. Fått fortalt ham hvor skummelt det ville være å la ham få ta på kroppen min uten at jeg kunne kjenne hva han gjorde.  Mange med ryggmargsskade har verken kontroll over urin eller avføring. For meg er ikke dette noe problem. Likevel er dette en uro som alltid ligger i bakhodet mitt – selv om jeg altså vet at ikke noe galt kommer til å skje.
 
– Jeg er blitt tøffere når det kommer til sex, sier Cecilie. – Jeg vil prøve nye ting, jeg tar ofte initiativet. Det er helt fantastisk å vite at jeg som kjæreste kan gi en mann like mye nytelse som jeg kunne gi før, kanskje mer.
 
Veien frem til godt sexliv har vært brolagt med gode hjelpere.
 
Først ergoterapeuten som vennlig, men påståelig fastslo at «selvfølgelig kan du!» Som fortalte at det finnes mange veier til Rom, at det finnes mange forskjellige sexhjelpemidler, som fremfor alt fortalte at det er snakk om å våge, å stole på seg selv og partneren sin.
 
Dernest var det mannen på 35 som hun ble kjent med på rehabiliteringen. Han var også skadet.
 
– Han fortalte meg at nærhet var viktigere enn selve sexen, så selv om det ikke ble på samme måte som før, så kan det være godt på en helt annen måte. Slik fikk han meg til å våge å tro på et godt sexliv igjen, sier Cecilie.
 
I begynnelsen trodde hun at de lamme bena ville dømme henne til misjonærstillingen for resten av livet. Men etter hvert som hun ble lettere og fikk mer styrke i overkroppen, oppdaget hun at også hun og samboeren har mange variasjonsmuligheter.
 
– Vi har vært på nett og sett gjennom mange deilige stillinger. Noen passer ikke for oss, men andre gjør det, smiler hun.
 
Nå koser de seg i «skje», og de benytter seg av de mulighetene den elektriske sengen byr på.
 
– Sex er like viktig for meg nå som før ulykken, men nå handler sex i større grad om å være nær mannen min. Sex dreier seg i dag om å ta vare på forholdet, om å stole på partneren min, om å bli sikrere på meg selv. Sex er ikke lenger bare fokus på «ut og inn», sier Cecilie.
 
– Hvilken glede har du av et vanlig samleie?
 
– Jeg er så heldig at jeg kjenner det i vagina. Ikke overalt i hele hullet, men jeg har lært kroppen min å fylle ut tomrommene. Jeg kan få orgasme av vanlig samleie, men da må jeg hjelpe til med å tenke «riktig». Hadde jeg bare ligget der, hadde jeg neppe kommet. Eller kanskje kroppen hadde fått orgasme uten at hodet var med.
 
– Hvor mye følelse har du i klitoris?
 
– Ja, jo … Jeg får fremdeles den brennende følelsen. Den er ganske god, men langt fra slik det var før. Jeg har et lite vibratoregg som vi ikke bruker så ofte, men når vi først gidder, bidrar det godt, sier hun
 
I dag fungerer kroppen hennes som kvinnekropper flest. Hun blir kåt og hun blir våt.
 
– Når du i dag har sex, når er det du mest savner førlighet i bena?
 
– Jeg savner ikke førlighet i bena. Jeg gjør faktisk ikke det. Jeg tenker ikke på den måten lenger. Jo, forresten, av og til skulle jeg ønske at det gikk raskere å snu seg. Men utenom det går det ganske greit!
 
– Jeg opplever at mange tenker: «Stakkars deg som er handikappet! Du kan jo ikke gjøre noen ting!» Helt feil! Beina mine fungerer ikke – that's it! Det betyr bare at jeg må finne andre måter å gjøre ting på. Derfor elsker jeg å spørre tilbake: «Hvorfor er det synd på meg?»

– Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har det bedre nå enn før ulykken! Jeg har lært meg selv mye bedre å kjenne, jeg setter pris på ting på en ny måte, jeg er glad for det jeg har. Jeg lever livet på en annen måte og har det mye bedre med meg selv.