Nytt nummer ute nå!
Fra dragshow med de norske dragartistene Tootsie Knutsen og Kaka Bankok i Stockholm, 1985.

Historien om mannlig transvestisme

Publisert: 07.08.2017 kl. 00:00 | Oppdatert: 07.08.2017 kl. 00:01

Forfatter: Julie Peakman
Latterliggjort, mystifisert, stigmatisert og ansett som en perversjon. Var det virkelig en risikofaktor både for enkeltpersoner og samfunnet generelt?
Gjennom historien har det vært både forbudt og straffbart at menn har kledd seg i dameklær, men til tider er mannlig transvestisme blitt ansett som praktisk og pirrende.
 
I oldtidens Hellas kledde menn seg ut som kvinner for å oppnå taktiske fordeler i krig. Blant annet ble skjeggløse menn forkledd som kvinner i Theben for å ta livet av den persiske ambassadøren.

De gamle grekerne feiret også i dameklær; hver høst i Aten under festspillet Oschophoria, ble to unge menn pyntet i kvinneklær for å imitere følgesvennene til Thesevs, som hadde kledd seg som kvinner for å kunne ta livet av Minotauren.

Deveria, kolorert litografi som illustrerer
«Chevalier Faublas», fra omkring 1845.
© Döpp Collection

Fordømt i Bibelen
Motstanden mot menn i kvinneklær i Vestens middelalder kom fra Bibelen, som antydet at det å kle seg i klærne til det motsatte kjønn var en synd. Femte mosebok 22.5 sier at «en kvinne skal ikke ha mannsklær på seg, og en mann skal ikke kle seg i kvinneklær; hver den som gjør så, er en vederstyggelighet for Herren din Gud».

I visse omstendigheter, for eksempel i skuespill, i løpet av karnevaler eller under opptøyer, ble imidlertid menn i kvinneklær betraktet som akseptabelt. Under festligheter, som feiringen av våren i mai, kledde menn seg vanligvis ut i kvinneklær og løp gjennom gatene og spilte damer.

På den annen side kunne menn som i dagliglivet kledde seg som kvinner på en mer permanent basis forårsake oppstandelse. To av de mest berømte mennene i kvinneklær, og som elsket datidens førsteklasses damemoter, var De Choisy og den mer berømte Chevalier.

Begge var adelsfødt, og begge vekket oppsikt i sine feminine kjoler i opplysningstidens Frankrike. François Timoléon De Choisy skrev i sin biografi da han var sent i sekstiårene og tidlig i syttiårene, at etter at han ble født Paris i 1644, som sønn av kansleren til kongens bror, ble han kledd i pikeklær fra ung alder av sin mor.


Franz Christophe, kolorert etsing fra
«Das Nasch­kästchen», 1920.
© Döpp Collection

Lurte damene med kvinneklær
Det gikk rykte om at moren hadde villet ha en pike, men andre mente at den utradisjonelle kjolen ble brukt av politiske årsaker – at De Choisy ble blitt utkledd som pike for å fungere som følgesvenn for Ludvig den fjortendes yngre bror, Philippe de Orleans, som også kledde seg kvinnelig. Dette mente man ble gjort for å svekke muligheten for at Philippe skulle kunne overta makten fra sin eldre bror senere i livet.

I sin biografi mimret De Choisy om at «nesten fra fødselen av vennet min mor meg til kvinneklær, og jeg fortsatte å bære dem i min ungdom». Ikke bare tok hun hull i ørene hans. Hun brukte også hårfjerningskrem i ansiktet hans fra han var fem år for å få bukt med skjeggveksten.

De Choisy var på ingen måte homofil. Han var temmelig lidenskapelig når det gjaldt kvinner, og kledde seg ut som baronesse i Bourges som unnskyldning for å gå til sengs med dem.

På den tiden var det vanlig for adelen å sende sine døtre til andre aristokratiske damer for å gi dem den dannelsen samfunnet krevde. Dette ga De Choisy en perfekt anledning til å forføre pikene i sitt eget hjem, etter å ha oppnådd deres tillit utkledd som kvinne.

De Choisy var en intelligent mann, og søkte etter svar på hvorfor han hadde en tilbøyelighet i retning av kvinneklær: «Ettersom det er skjønnhet som vekker kjærligheten, og siden det vanligvis er en kvinnens lodd i livet, når det skjer at menn har, eller tror seg å ha, visse karaktertrekk av skjønnhet, prøver de å forsterke disse med de samme fremgangsmåtene kvinner bruker, som er de mest attraktive».
 
«Madame D’Eon er en mann»
De Choisys adelige motstykke på 1800-tallet var Chevalier Charles-Geneviève-Louise-Auguste-André-Thimothée D’Eon. Han klarte på noenlunde samme måte å lure hele verden utkledd som kvinne.

Det var mens han bodde i London i 1770-årene at ryktene om D’Eons sanne kjønnsidentitet begynte å florere. «Alle» veddet på om han var mann eller kvinne. De britiske aviser skrev spalte opp og spalte ned, og spenningen spredde seg i offentligheten som ild i tørt gress.

The Public Advertiser fra 12. mars 1771 bemerket: «oppdagelsen av hennes kjønn ble forårsaket av hennes nylig oppsagte yndlingsherskapstjener, som hun hadde betrodd sin hemmelighet til.»

D’Eon hadde slåss for sitt land som soldat kledd i mannsuniform, men foretrakk å leve ut sine siste år som kvinnelig følgesvenn i et platonisk forhold med en venninne. Ulik de Choisy, viste han ikke tegn til seksuell lidenskap, verken for menn eller kvinner, og forble jomfru.

Han innrømmet i 1771: «Jeg har aldri ønsket noen kone eller elskerinne. Jeg er faktisk dypt skuffet over at jeg fortsatt er i den tilstand naturen har skapt meg, og at roen i mitt naturlige temperament aldri har gjort meg henfallen til sanselig fornøyelse.»

Først ved hans død i Bloomsbury 21. mai 1810 oppdaget hans kvinnelige følgesvenn at personen som hun hadde delt sitt liv med de siste femten årene faktisk var en mann. Etter hans død, ved undersøkelsen av D’Eons kvinnekledde kropp, utbrøt en forbauset kirurg; «Madame D’Eon er en mann».


Charles Martin, kolorert etsing fra
«Mascarades et Amusettes», 1925.
© Döpp Collection

Homofile transvestitter
Ikke alle transvestitter var heterofile. Det finnes rikelig bevis for at handelsmenn så vel som arbeiderklassemenn pyntet seg som kvinner for å tiltrekke andre menn. Streifing gjennom den seksuelle subkulturen i Londons underverden i det tidlige attende århundre, gjorde at journalist Ned Ward snublet over en gruppe menn som kalte seg «Mollies».

Han omtalte dem i sin «The History of the London Clubs» (1709), på en nedsettende måte. «Det finnes en spesiell gjeng av homoseksuelle uslinger i denne byen, som seg kaller seg «Mollies».

De er så langt degenerert fra all maskulin oppførsel eller mandig utøvelse, at de ser på seg selv som kvinner. De imiterer alle de små forfengeligheter som skikk og bruk har gjort forenlig med det svake kjønn: Affektert tale, gange, skravling, neiing, skrik og skrål, kjefting, samt etterlikning av all feminin væremåte.» Mange av disse mennene var enslige, men noen av dem hadde hustruer.

På begynnelsen av det nittende århundre kom et liknende tilfelle for retten. Det avdekket nok en gruppe av homoseksuelle menn som tok i bruk kvinnelig væremåte. James Cook, den tilsynelatende verten på «The White Swan» i Vere Street, drev egentlig et mannlig bordell.

Kundene var fra alle samfunnslag. Til og med såkalt «respektable» menn ble observert mens de veltet seg i sengene med «uslinger av laveste rang». Noen av mennene tok i bruk kvinners navn: Kitty Cambric var en kullkjøpmann; Miss Selina, en politibetjent; Black-Eyed Leonora, en handelsreisende; Pretty Harriet, en slakter; Lady Godina, en servitør, Duchess of Gloucester, en herskapstjener, og Duchess of Devonshire var en smed.


Marcél von Herrfeldt, ­pastelltegning, omkring 1935.
© Döpp Collection

Sett på som medisinsk problem
Frem til begynnelsen av det tjuende århundret ble menn i kvinneklær sett på som et medisinsk problem. Menn i kvinneklær i nyere tid ble betegnet som transvestitter av Dr Magnus Hirschfeld; «trans» i betydningen motsatt, «vestis» i  betydningen klær.

I hans bok om emnet, Transvestites, utgitt i 1910, fokuserte han på «problemet» menn i kvinneklær, og utviklet metoder for å prøve å hjelpe transvestitter.

I sitt banebrytende studium la Hirschfeld for dagen et bredt utvalg av menn med mangeartede følelser og holdninger til deres tilbøyelighet for kvinneklær. Av de seksten tilfellene av mannlige transvestitter som Hirschfeld intervjuet og analyserte til sin bok, var ni gift og sju fedre.

Noen av mennene likte kvinneklær og var heterofile, men noen av dem viste interesse for andre menn. For nesten alle mennene startet deres transvestittisme allerede i barndommen – enten ved at de kledde på seg søsterens eller morens kjoler mens de var alene hjemme – mens de først hadde sin første seksuelle opplevelse senere i livet.
 
















 
Jules Pascin, etsing, fra «Erotikon», Bruxelles 1933.
© Döpp Collection

Vitenskapelige eksperimenter
Hirschfeld mente at de fleste av mennene var feminine, og ønsket å gjøre kvinnelige ting. Hans pasienter snakket ved å innta de tradisjonelle feminine kvalitetene fra datiden; fromhet, dempet tale, de var forsiktige, beskjedne og tålmodige. Alle sammen var opptatt av moter og kunne fordype seg i ørsmå detaljer i deres kvinnelige påkledning.

Noen hadde forkjærlighet for spesiell bekledning: korsetter, hansker, slør og så videre. Fra dyrt undertøy og blondelommetørklær til dyrebare juveler – hele kostymet var viktig. Mange studerte kvinners motemagasiner for bedre å kunne kle seg som en kvinne. De ønsket ikke bare å være iført en kjole, men ville se ut som og oppføre seg som kvinner også.

Derfor eksisterer det et dilemma i historien med hensyn til om det å være transvestitt er en seksuell handling eller ikke. Muligens ville D’Eon ha nektet, men innrømmet å være aseksuell, mens de homofile «Mollies» fra 1800-tallet ser ut til å ha fått seksuelt nytelse av å pynte seg som kvinner.

I et forsøk på å komme til bunn i saken ble det i 1980 foretatt et vitenskapelig eksperiment med en gruppe transvestitter. Alle i gruppen insisterte på at de ikke følte noen seksuell nytelse av å kle seg som kvinner. De ble da utsatt for visse stimuli, blant annet bilder av menn kledd i kvinneklær, og under den kliniske observasjonen ble det påvist avgjørende bevis for penile tumescence, eller blodtilførsel til penis.

Undersøkelsen konkluderte med at det var en forbindelse mellom gruppens trang til å kle seg som kvinner og deres seksuelle tanker.

































 
Gavari, kolorert litografi, fra omkring 1849.
© Döpp Collection

Akseptert som underholdning
Underholdningsbransjen har gjort menn i kvinneklær mer akseptert, og dagens showbusiness har omfavnet dragdronningen. I Storbritannia tror man at «drag» stammer fra uttrykket «Dressed Resembling A Girl» (Kledd som en pike).

Soldater pyntet seg i kvinneklær i The Entertainment Nations Services Association (ENSA), for øvrig allment kjent som «Every Night Something Awful», som ble grunnlagt i 1939 for å underholde troppene. Dette folkeliggjorde drag og alt som var skrullete – og dersom noen var homo ble de slept inn i underholdningsdelen av styrkene for å spille for troppene, i stedet for la dem tjenestegjøre i felten.

Selv om historien om drag i underholdningsbransjen er lang, blant annet med Shakespeares skuespillere iført kvinnelige antrekk for å spille kvinneroller, var dens popularitet på høyden i løpet av 1980-tallet.

Profesjonelle kvinnelige imitatorer ble berømte gjennom teater og som TV-personligheter over hele Europa og i Amerika. I drag kler menn seg outrert i kvinnelige antrekk med massive falske bryst, luftige, langhårede, tuperte parykker, enorme falske øyevipper, lange gallakjoler og seks tommers høyhælte, gylne sandaler.

Vanligvis består underholdningen av at dragdronningene mimer til kjente sanger som Gloria Gaynors «homsenasjonalsang» «I Will Survive» eller «I Am What I Am» fra «La Cage aux Folles», den berømte homsemusikalen.
 
Dragshow som «Make-Up» ble spilt i 1985 i Stockholm med de norske dragartistene Tootsie Knutsen og Kaka Bankok. Denne skrullete stilarten i det offentlige har vokst gjennom årene og bidratt til en større aksept av mannlig transvestisme, i det minste i underholdningsbransjen.
 
 
«En transseksuell er en mann eller kvinne som gjennomgår eller har gjennomgått kjønnsskifte. En transvestitt er som regel en heterofil mann som får et kick av å kle seg i dameklær, mens en drag queen som regel er en homofil mann med altfor stor motesans for ett kjønn.»



Les også:
Hermafroditter og transer
fra tidenes morgen

Transpersoner har i alle tider utfordret vår måte å tenke kjønn og roller på.


Fra Cupidos arkiv:
Seksualitetens historie

Seksualitetens historie handler om maktmenneskets trang til å kontrollere medmennesket der det er mest sårbart.



Denne artikkelen var først publisert i bladet Cupido 4/2012.