Nytt nummer ute nå!
45636814 | © nuanz / Shutterstock / NTB scanpix

Et godt liv uten sexlyst?

Publisert: 15.07.2017 kl. 00:00 | Oppdatert: 15.07.2017 kl. 00:01

Forfatter: Tore Aasheim
Er det mulig å leve uten seksuell lyst og seksuelle fantasier? Er det å leve aseksuelt en del av våre seksuelle rettigheter?
Og dersom aseksualitet er en realitet for noen personer, er det da mulig å være et helt, fullt og lykkelig menneske?

Ja, mener stadig flere mennesker som nå står frem som aseksuelle. «Dette er helt normalt, det er ingenting i veien med oss og vi trenger ikke behandling,» er svaret når omgivelsene reagerer med vantro på deres måte å leve sine liv.

Er dette et bevisst valg? Er det en selvpåført livsstil? Eller er det en legning, en omstendighet eller en greie som hver enkelt person ikke kan gjøre noe med, men må lære seg å leve med?

Sexolog Lars-Gösta Dahlöf ved universitetet i Gøtbeborg forklarer definisjonen på en aseksuell person slik:
  • Føler verken seksuell lidenskap eller tiltrekning.
  • Får ikke reisning eller blir kåt.
  • Ønsker verken et seksuelt forhold eller å delta i seksuelle handlinger.
  • Ute av stand til å seksualisere objekter, slik at fetisjer og den slags også er utelukket.

Kan ha romantiske forhold og være hetero
Den aseksuelle er i følge Dahlöf i stand til å ha romantiske forhold, og da definerer den enkelte aseksuelle seg som enten hetero, bi, homo eller trans. Det er snakk om en helt frivillig tilstand der den enkelte kan forelske seg, bli glad i en annen person, gifte seg og leve sammen, men seksuell lyst er uaktuelt og seksuelt samkvem er ikke ønskelig.

Han forklarer at man ikke har funnet grunn til å diagnostisere den aseksuelle. Det at en person sliter med lav sexlyst, har problemer med å definere seg selv som hetero eller homo etc. er noe helt annet enn aseksualitet. Dette mener de aseksuelle selv, og de får i høy grad støtte av fagmiljøet.

Ut fra tall som er kommet frem gjennom flere forskjellige undersøkelser, kan det se ut som om én til fire prosent av befolkningen er å betrakte som aseksuelle. Det synes å være like mange kvinner som menn som definerer seg selv innenfor denne kategorien. Blant de aseksuelle definerer cirka 42 prosent seg som heterofile, 11 prosent som homofile, 23 prosent som bifile, 15 prosent som aseksuelle uten preferanser. 8 prosent definerer seg som «annet».

41 prosent av de aseksuelle føler seg diskriminert
41 prosent av de aseksuelle føler seg diskriminert i et stadig mer sexfiksert samfunn. De føler at de ikke blir tatt på alvor og at de presses inn i seksuelle båser som fordrer at de også er seksuelt aktive.

Det mangler ikke på tilbakemeldinger fra den seksuelt aktive delen av befolkningen på hva som er grunnen til at man er aseksuell. Påstander om at «du er egentlig skaplesbe», «du har bare ikke hatt sex med meg ennå», eller «du fokuserer for mye på jobben», er vanlige.

De velmenende tilbakemeldingene krydres også med en mer fiendtlig innstilling; «du er mannehater», «du må være seksuelt misbrukt eller noe». Dette kan til en viss grad tolkes som at aseksualitet er en utfordring og litt skremmende for den seksuelle majoriteten.

Frivillig valg – eller legning?
Noen mener at det bare er tull å definere en egen legning som aseksuell. Kritikerne mener det er snakk om et selvstendig og frivillig valg, ikke en egen legning. Dette er ikke helt ulikt argumentene som ble brukt mot homofile for en del år tilbake.

Flere hevder at det å leve som aseksuell er en motreaksjon mot et samfunn som blir stadig mer seksualisert. Dette kan underbygges med at over 60 prosent av dem som betegner seg selv som aseksuelle er under 30 år. Akkurat nå kan det se ut som om at aseksualitet er et «ungdomsfenomen» – med andre ord også en protestbevegelse.

Årsaken til at noen ønsker å leve et liv uten sex kan være mange, blant annet oppgir cirka en sjettedel av de aseksuelle kvinnene og hver tiende mann at de har blitt seksuelt misbrukt som barn. Hvorvidt dette har utløst den aseksuelle adferden er selvsagt vanskelig å si, men mange vil nok kunne påstå det.

Aseksuell runking
Flere aseksuelle aksepterer masturbering som et nødvendig onde, en fysisk aktivitet for «å lette på trykket». Mange aseksuelle beskriver runkingen som en mekanisk aktivitet, på samme måte som for eksempel jogging eller vektløfting.

Masturbering blir som oftest kombinert med seksuelle fantasier og tanker, men for aseksuelle skal dette være annerledes. De selv hevder at de ikke tenker på noe seksuelt når de masturberer, at de kan tenke på hva som helst, en biltur eller den forrige tenniskampen, mens de nesten på autopilot sørger for at kroppen reagerer på gjentatt friksjon mot følsomme deler av kroppen.

Mennesker som er genuint aseksuelle ser i følge Lars-Gösta Dahlöf ikke på mangelen på lyst og lidenskap som et problem. Det er vi andre, samfunnet og spesielt den seksuelle partneren i et eventuelt parforhold som opplever den aseksuelle adferden som et problem.

I et parforhold blir sex redusert til en aktivitet for forplantning og et forhandlingskort i hverdagen; i dag skal vi rydde i garasjen, være med på foreldremøte, du kjører ungene på trening og så har vi sex i kveld etter at jeg har sett det jeg vil på TV.

Må vi rette på fasiten?
Mennesker som forlanger å bli akseptert som aseksuelle utfordrer majoritetens måte å tenke på, og de utfordrer også måten samfunnet ser på «naturbestemte» mellommenneskelige forhold.

Ved å fjerne seksualiteten fra den kompliserte ligningen som beskriver livet, er det mange som ikke får regnestykket til å gå opp. Spørsmålet er bare om det er noen som trikser med tallene eller om vi rett og slett må rette på fasiten.
 

Aksepter aseksualitet
Psykolog og spesialist i klinisk sexologi Sissel Schaller stiller seg kritisk til å gjøre aseksualitet - et liv uten sex - til en seksuell legning. Det viktigste for de aseksuelle er aksept, mener hun.

Kjærlighetsliv uten sex
Kvinner og menn som mangler sexlyst, mangler ikke lyst på kjæreste.
 
 

Fra Cupidos arkiv: Samliv og seksualitet
Kunnskap kommer godt med når du investerer i et samliv som skal fungere godt og sikre deg et godt liv.



Denne artikkelen var først publisert i bladet Cupido 1/2011.