En hjelpende hånd?

– De som bare er fysisk funksjonshemmet har det enklest. De kan jo selv ta opp sine behov, og bestille den hjelpen de ønsker, sier Karsten Løt, dansk spesialrådgiver som forsker og underviser i funksjonshemmedes seksualitet.
 
 – Vi som jobber i helsevesenet er servicepersonell på lik linje med hotellansatte. Om den funksjonshemmede ber om noe, så skal vi bare bukke, si «selvfølgelig», og gjøre vårt ytterste for å dekke ønskene. Da jeg begynte å jobbe med funksjonshemmede for 40 år siden, var det de ansatte som visste alt, og vi trengte ikke engang spørre hva de ville. Nå er det brukeren selv som har full rett til service.
 
– Vil en mann ha en prostituert (det er fremdeles lov i Danmark), eller vil en kvinne gå på SM-klubb eller kjøpe en vibrator, så skal ikke vi stille spørsmål ved det, men følge deres ønsker.
 
Karsten Løt forteller om en ung mann med sterk fysisk funksjonshemming som har seksuallivet inkludert i kontrakten når han ansetter sine egne personlige assistenter. Han mener dette burde være praksis i alle offentlige boliger for funksjonshemmede.
 
– Når det gjelder en som har en intelligensretardasjon og er på et lavt utviklingsnivå, er det mer utfordrende for hjelpeapparatet. Men også til den som er på et nivå uten språk, er det mange måter å gi seksualveiledning og hjelp som er styrt av dette medmenneskets ønsker, sier han.
 
– Vi kan tolke behov ut fra kroppsspråk og atferdsmønster. En jente som hele tiden gnir kjønnsorganet mot armlener, eller en gutt som forsøker å ta på de andre mannfolkas pikker i dusjen, har jo innlysende behov for seksuell stimulans.
 
– Blant personalet er det mange som tar med seg sin «gullstandard» for hva som er god seksualmoral på jobb, og like vanskelig kan det være å møte holdningene til personalgruppen og ledelsen. Og selvsagt de pårørende! Sier Astrid Krogh, norsk vernepleier og sexolog med lang erfaring på området funksjonshemmede og seksualitet.
 
– Mange av de pårørende vil stille seg tvilende til at vi skal gi bistand til noe så personlig. Og for å ivareta den ansattes rettigheter, er det viktig at man har et mandat som er bestemt sammen med dem som kan tenkes å protestere.
 
– Det er faktisk ikke en menneskerett å ha sex, sier Bente Væren, vernepleier, spesiallærer og seksualrådgiver, en av dem i Norge med lengst erfaring med funksjonshemmede og seksualitet.
 
– Å være funksjonshemmet innebærer begrensninger. Av og til må vi som seksualrådgivere fortelle at på grunn av ditt handikap kan du ikke få et fullverdig sexliv. Det kan være fysiske begrensninger som hindrer orgasme, eller det kan være umulig å ha en seksuell relasjon med andre. Men selvsagt skal vi gjøre alt i vår makt for å hjelpe.
 
– Jeg synes dere i Norge ikke anstrenger dere nok, sier Karsten Løt. – Dere kan dessverre ikke lenger gi funksjonshemmede sexassistanse fra en prostituert, men hvorfor kan ikke hjelpeapparatet gi en hjelpende hånd?
 
   
– Grensen for meg går ved direkte og fysisk å stimulere en bruker fram til orgasme.  Bente Væren er helt klar på dette punktet. – Det kan man ikke kreve av en tjenesteyter! Vi kommer langt med godt undervisningsmateriale, seksualtekniske hjelpemidler og personlig veiledning.
 
Bente Væren tror kanskje at fysisk assistanse noen ganger kunne vært den beste løsningen. – Men det er nok ikke tenkelig at vi skal få noe a la seksualassistenter i Norge i dag, mener hun. 
 
Astrid Krogh, norsk vernepleier og sexolog med lang erfaring på området funksjonshemmede og seksualitet, tar enda sterkere avstand fra at funksjonshemmede skal får personlig assistanse i sitt seksuallliv:
 
– Jeg mener bestemt at ingen av oss har rett til sex med andre mennesker, og at det man «kjøper» hvis man kjøper noe, neppe er det man ønsker uansett. Nå er kjøp av seksuelle tjenester forbudt ved lov i Norge, så det er jo helt greit. Jeg er personlig i tvil om jeg ville synes det var særlig kult at frivillighetssentralen stilte med en sexhjelper til meg. Hjelp til et godt seksualliv på egen hånd, og aksept for at det også er et likeverdig seksualliv, er en mye bedre vei å gå, etter mitt syn.
 
Danskene har kanskje et åpnere syn på seksualitet, men Karsten Løt må også argumentere for praktisk sexhjelp på hjemmebane:
 
– Hvorfor er det slik at vi krever og forventer at ansatte i helsevesenet skal utføre intime og personlige oppgaver som å tørke bæsj og mate voksne mennesker, men med én gang det blir snakk om kjønnsorganer, så skal det være forbudt område? Tilfellet med «Bjørn» er et ypperlig eksempel på at vi kunne hjelpe, men ikke gjør det. Her dreier det seg om å jobbe med våre egne holdninger og ha et profesjonelt forhold til også en slik side av jobben. Å utføre fysisk assistanse kan læres.