35 ÅR MED CUPIDO

 

Når jeg nevner bladet Cupido,» sier jeg til en godt voksen, homoseksuelt begavet venn, «hva tenker du først og fremst på da?»

Svaret kom etter et øyeblikks nøling: «Det er jo en institusjon! Det var noe konstant i en kåt oppvekst!»

Min venn er akkurat så gammel at hans første bevisste kåthet går tilbake til de dager da Cupido ble til, for 35 år siden. Ja, det er en institusjon i en kultur og et samfunn som aldri har hatt noen bevisst seksualpolitikk. Fortsatt sitter fikenbladene, skammen og pietismen fast i altfor mange sinn.

Vår kultur har bare stykkevis og delt tatt oppgjør med et seksualsyn som har formidlet alt annet enn kåthet og glede. Ingen politisk fraksjon har noe som helst å skryte av i denne sammenhengen. Det er svært sørgelig, for her er det mye å hente.

En for meg ukjent person har sagt at dersom kjøreopplæringen i Norge hadde vært lagt opp på samme måte som seksualundervisningen, ville det vært tomt på veiene.

Det som undervises dreier seg for det aller meste om å forebygge svangerskap og unngå seksuelt overførbare infeksjoner. Kåtheten og gleden har som regel ingen framtredende plass.

I 2017 kom strategiplanen «Snakk om det!» fra helse- og omsorgsdepartementet. Den planen er det få eller ingen som snakker om.

 

Hadde Cupido-ideologien om kåthet og glede vært styrende, er det godt grunnlag for å si at vi ville hatt mindre av alt det som måtte være negativt på det seksuelle området. Den beste bekreftelsen for dette finner i Nederland. Her er det omfattende, positiv seksualopplysning fra barnehagen og oppover. Tillatelsene store og mange. Forekomsten av voldtekt, uønskede svangerskap, seksuelle misbruk og uønskede graviditeter er den laveste i verden. En slik tilstand ville vel være en våt drøm for et helsedepartement, eller hva?

I tillegg ville vi etter alle landemerker hatt utrolig mye mer kåthet og glede. Det ville vært svært sunt, noe jeg straks skal komme tilbake til.

Seksualdriften er sterk i de fleste mennesker. I barneårene er den nok mindre påtrengende, men ikke desto mindre levende og utforskende. En vakker dag kommer puberteten. Kroppen flommer over av østrogener og testosteroner.

Har vår kultur bidratt til at vi er forberedt på dette?

 

Et blad som gjennom tekst og bilder ikke bare har bidratt til kåtheten, men også til å lære oss hva vi skal gjøre med den – kåtheten altså.

 

Det er en dramatisk sannhet at bare en liten prosent av dem som har gjennomgått barneskole, ungdomsskole og videregående her til lands, er blitt tilgodesett med rimelig omfattende og positiv seksualundervisning. Puberteten med sine kjønnshormoner og betydelig forsterkede seksualdrift kommer som et sjokk på mange. Hva i all verden skal vi gjøre med dette? Her er rikelig med kåthet, men hva med gleden? Hvor mange av oss har sittet igjen med skam og dårlig samvittighet etter en god runk?

De med utovertiss pleier å finne ut av onaniens velsignelser ganske fort. Penis er jo så tilgjengelig for utforsking og så godt kjent for sin eier gjennom år med tisse-øvelser.

De med innovertiss har det ikke like enkelt. De aller fleste er fortsatt flaue og finner det fortsatt skamfullt å bli overrasket i en onanistund.

Bare så altfor få har vokst opp i et miljø der Cupido lå både på toalettet og på stuebordet. De hadde noe konstant i sin kåte oppvekst: Et blad som gjennom tekst og bilder ikke bare har bidratt til kåtheten, men også til å lære oss hva vi skal gjøre med den – kåtheten altså.

Bladet Cupido hadde fortjent særlig støtte både fra kulturdepartementet og fra helse- og omsorgsdepartementet. Vi kan sannelig også undres over hvorfor ikke flere Cupido har vært å finne på norske skoler, fra barnetrinnet av. Det ville gitt en tillatelse svært mange sårt trenger for å kunne utvikle egen seksualitet, for å kunne lære god seksuell folkeskikk, og på den måten sikre et vesentlig fundament, ikke bare for et godt liv, men også for et liv med god helse og lang livslengde. Her skulle kunnskapsdepartementet for lengst vært mer på banen.

 

Cupido ble utviklet slik at det skulle kunne ligge på ethvert stuebord i en hvilken som helst stue. «Selv i indremisjonshjem!» sa tidligere redaktør og nå dessverre avdøde Terje Gammelsrud. For ham var seksualiteten en av de fineste skattene i menneskelivet.

Dess mer vi alle lærer om denne driften og hvordan vi best kan nyttiggjøre oss den og begeistres av den, dess mer ser vi hvor rett Gammelsrud hadde i sin livsfilosofi. Vi minnes ham i ærbødighet.

Han og hans stab har gjennom 35 år laget et blad som er enestående i sitt slag. Det er skikkelig, det er saftig, det er mangfoldig. Bildene er severdige, teksten er også til å bli kåt av. Bladet har vært beundret, ikke minst internasjonalt. Erotikkfotografer som ikke har villet selge bildene sine til andre magasiner, har solgt dem til Cupido. Se gjennom så mange blader og årganger du bare vil, og du vil se at alle de som er avbildet, nyter. De tomme blikkene og slappe brystknoppene er fraværende. (Er du kåt, reiser brystknoppene seg.)

 

Seksualiteten er mangfoldig, og den appellerer til alle sansene vi har. For noen er det viktigst å se. Bildene er for dem. For andre er det viktigst å høre. Lesestoffet er for dem. Noen vil vite og blir møtt med viten, andre vil alt og får det. Seksualiteten er mangfoldig. Det som tenner den ene, gjør ikke nødvendigvis den andre kåt. Det er som med mat, smaken er forskjellig. Ulikheten ligger i holdningen.

Mat og oppskrifter kan vi snakke om nærmest når og hvor som helst. Dette har selvfølgelig Cupido-redaksjonen forstått i alle år, men hva med folkene i de nevnte departementene? Helse- og omsorgsdepartementet må ta endel av skylda for at vesentlige deler av manges lykke ennå er sykeliggjort og ekstra skambelagt.

 

Kulturdepartementet og kunnskapsdepartementet må ta ansvar for at så mange er så uvitende og utrygge i møtet med behov som er så allmenne. Ligger Cupido lett tilgjengelig i departementene? Vi kan spørre hvorfor ikke Cupido-lesning har vært obligatorisk i sykepleier-, sosionom-, sosiolog-, psykolog-, lege- og teolog-utdanningen her i landet. Det ville garantert reddet liv. Ennå i dag er forekomsten av selvmordstanker og selvmordsforsøk skremmende høy blant personer med uvanlige tenningsmønstre og uvanlig kjønnsopplevelse. Her er det grunnlag for glede, men gledesdreperne er fortsatt for mange og for mektige.

For flere har Cupido vært noe konstant i tider med fortvilelse og kulturskapt selvforakt. Jeg tror det aller meste av seksuell og kjønnslig variasjon har kommet til uttrykk i Cupido. Bare de som selv har vært der, vet hvor viktig det har vært for dem at noen var interesserte, at noen stilte opp med blide, kloke og begeistrede øyne.

Noen var der da det ble holdt møter, noen hadde vært på kongresser og konferanser som ga anledning til enda dypere forståelser, noen kjente godt til fenomenene fra før. Disse noen har i alle år vært tilknyttet Cupido.

Vi lever i den digital tid. Cupido er tasteuavhengig. Bladet begynner og slutter med egne permer. Ingen Amazon, ingen Google eller annen kjempe kan nå inn til dine møter med det bladet, den teksten og de
bildene du holder i hendene.

Erotikk på nettet er i prinsippet fint, men forunderlig nok kanskje for lett tilgjengelig. Vi ser gjentatte ganger at porno og erotikkens tilgjengelighet har noen uheldige sider. Det er bare å laste inn, og har du først lastet,
vil noen før eller siden spør om du ikke vil laste deres også.

For mange har dette ført til nedlasting av erotikk og porno som sikkert er produsert for kåthet, men gleden blir borte fordi produsentene ikke ser seksualiteten som en av de fineste skattene i menneskelivet. De ser ikke de tomme blikkene og mangelen på nytelse.

Cupido er en institusjon, en viktig institusjon, en garantist for seksualiteten og en konstant representant for en sunn livsfilosofi som kunne berike og forbedre svært store deler av vår helse, vår innsikt og vår kultur.

 

Hurra for deg, Cupido, som fyller ditt år! Ja, deg vil jeg gratulere! La oss slå ring om dette bladet og marsjere i flokk dit det selges. La oss gå i oss selv, bukke, neie og tenke oss om. Lever vi i harmoni med våre drifter, lyster og kjønnsopplevelser? Er vi trygge nok til både å være kåte, lystne og glade?