Musikk og hudorgasmer

BBC forteller om et fenomen de kaller hudorgasmer og som kan slå til når du lar musikken bevege deg til et annet bevissthetsnivå som karakteriseres av ekstase, allvitenhet, udødelighet og forståelse. Opphisselsen er så kraftfull at den påvirker hele kroppen.
 

Hudorgasmer kan slå til når du lar musikken bevege deg til et annet bevissthetsnivå som karakteriseres av ekstase, allvitenhet, udødelighet og forståelse. Opphisselsen er så kraftfull at den påvirker hele kroppen.

Opplevelsen ble mer utdypende beskrevet i fjor Frontiers in Psychology, der psykologiprofessor Psyche Loui og kollegene hennes ved Wesleyan-universitetet i Connecticut, USA, gikk nærmere inn i menneskers reaksjoner på utvalgt musikk. Hun beskriver hudorgasmer som en «unikt nøyaktig beskrivelse av fenomenet med musikkutløste følelser».

Frasen beskriver en nytelse som varierer fra person til person: «Den påvirker forskjellige deler av kroppen, avhengig av personen og omstendighetene, og har mange likhetspunkter med de sensoriske, evaluerende og følelsesmessige komponentene i den seksuelle orgasmen, både biologisk og psykisk.»




























Georges Barbier: «Ball Under the Blue Moon» - Illustrasjon til «Fetes Galantes» av Paul Verlaine (1844-96) utgitt i 1928.

Psyche Loui har opplevd det selv. Som tredjeårsstudent kjente hun hvordan det gikk et støt gjennom ryggmargen hennes. Pulsen økte voldsomt og hun hadde sommerfugler i magen. «Rakhmaninovs Pianokonsert nr. 2 ble spilt på radio, og i samme øyeblikk ble jeg fanget av musikken.» Opplevelsen – eller «frisson», som den kalles – kan være så intens at du ikke klarer å foreta seg noe annet enn å lytte og nyte.

Forståelsen av hvordan musikk påvirker kropp og sjel økte rundt århundreskiftet, med en strøm av artikler skrevet av forskere som undersøkte hva slags musikk som forårsaker disse intense fysiske reaksjonene hos enkelte mennesker. Det er avdekket at enkelte harmonier kan forårsake disse reaksjonene. En annen egenskap er stigende eller fallende akkorder eller melodisekvenser. Stykker som bruker toner som kolliderer med hovedmelodien kan også være kraftfulle, som for eksempel i Adeles «Someone Like You».
 
Likevel er det mest vanlig å oppleve disse sterke reaksjonen ved å lytte til vestlig klassisk musikk. Laboratorietester har vist at de klassiske musikkstykkene som er mest tilbøyelige til å gi lytteren hudorgasmer, er Rakhmaninovs «Pianokonsert nr. 2» og Bachs «Toccata i F-dur». Blant moderne sanger er det allerede nevnte Adeles «Someone Like You» og Leonard Cohens «Hallelujah». Disse sangene skaper disse musikalske sprangene. Noen ganger treffer musikken kroppen som et seksuelt støt, og det kan forklare hvorfor vi synes nettopp disse sangene er så utrolig avhengighetsskapende.
 

En av grunnene til disse reaksjonene handler om hvordan vi lærte om musikk og utviklet en musikksmak da vi var barn. Musikalske konvensjoner er tillært, og når mønsteret er for likt det vi har lært, opplever vi lyden som kjedelig. Når musikkens oppbygning derimot bryter for mye med det vi har lært, opplever vi det som støy. Likevel er det noen musikere som klarer å leke med forventningene våre på en måte som skaper spenning og opphisselse gjennom det uforutsigbare. Brudd med det forventede påvirker nervesystemet vårt og skaper en «frisson», beskrevet av forskerne Huron og Margulis (2011) som «en musikk-indusert effekt som viser tette forbindelser til musisk overraskelse».

Musikk som bryter med forventningene våre forårsaker disse kraftige følelsene som speiler den seksuelle orgasmen. Forventningene, bruddene med det forventede og utløsningen frigjør dopamin i hjernene våre, og det føles godt. Hudorgasmer kan sammenlignes med den samme nytelsen som oppnås ved sex. Jo dypere forbindelsene er mellom de lydoppfattende, sosiale og følelsesmessige delene av hjernen, jo flere hudorgasmer kan en person oppleve. Disse effektene er blitt forklart på mange forskjellige måter innenfor kognitiv nevrovitenskap, fenomenologi, psykologi og etno-musikologi.




























«Concerti Mvsicali» - Art deco-plakat publisert i Milano i 1916
av den franske maleren og illustratøren
Luciano Achille Mauzan  (1883 – 1952).
© Swim Ink 2, LLC/ Corbis/NTB scanpix

Fysisk kvasi-koma
I 2004 studerte amerikanske Judith Becker forholdet mellom musikk og transer (altså det å gå inn i en mental transe, ikke noe med transkjønnet/transseksuell!) i studien «Deep Listeners: Music, Emotion, and Trancing.»
 

Med utgangspunkt i nye oppdagelser innenfor nevrovitenskap og biologi hevder hun at personer som opplever sterke, dype følelser når de lytter til musikk, er mer tilbøyelige til å gå inn i en transe når de deltar i religiøse ritualer. Hun understreker videre at mange kulturer ser på musikk som et fenomen som er integrert i hele kroppen. Det finnes gospel-tilhengere som forteller at de har opplevd å bli så overveldet av musikken og blitt så åndelige at de har «forsvunnet» inn i et fysisk kvasi-koma.

Men denne opphisselsen er slett ikke ny. Nordindiske og pakistanske sufier har lenge diskutert den erotiske dimensjonen av å virkelig lytte intenst til musikk. Dette kommer tydelig frem i det ekstatiske sufi-ritualet mer snurrende dervisjer som i transe danser til musikken. Sufienes musikalske handlinger – lidenskapelig og ekstatisk, åndelige og fengende – fungerer som en verdifull bro som fører de troende nærmere Gud, og forsterker forbindelsen mellom det fysiske og det åndelige hos både den som lytter og den som fremfører.
 
Forbindelsen er anerkjent av mer moderne musikkelskere også. Den amerikanske rockegitaristen Dick Dale baserte seg på østlige musikkskalaer da han fornyet surfemusikken. Han eksperimenterte med etterklang ved hjelp av verdens første, spesialbygde 100-wattsforsterker. «Du vet, musikk er sex,» sa han. «Musikk er et sensuelt verktøy som påvirker folk hvis du bare spiller den riktig.»
Marvin Gaye, den amerikanske soulsangeren som ifølge Virgin Media står bak en av verdens mest kvinnediskriminerende sanger («Let’s Get it on»), hadde samme utgangspunkt: «Det var musikken, ikke sexen, som tente meg.» Men hvor tett forbundet er egentlig sex og kjærlighet, og hvor langt kan det føre oss?
 

Shakespeare lot rollefiguren Duke Orsino i «Helligtrekongersnatt» (eller «Twelfth Night», som den heter på originalspråket) si «hvis musikk er kjærlighetens mat, så spill videre». Ingen tvil om at den store forfatter så at musikk var viktig for elskovsfølelsen og det mektige begjæret.
For musikk var en svært sentral del av den ridderlige kjærligheten i middelalderen, da trubadurene spilte kjærlighetssanger som var spesialskrevet for de utvalgte. Disse høviske flørtene inneholdt ikke snurten av sex, men i stedet anerkjente de den delte, følelsestunge kjærligheten. Det sto hemmelige stevnemøter på programmet, ikke fysiske uttrykk for hengivenhet. Den slags ble heller uttrykt gjennom tekst og musikk.

Kurtise og musikkbeiling
Denne høviske kurtisen startet ved hoffene i Aquitaine, Provence, Champagne og Bourgogne på 1000-tallet. Trubadurens mål var gjerne slottets lady, en kvinne av høy status han kun fikk lov til å beundre på avstand, gjennom sin musikk og poesi. Rikdom og familiebakgrunn var ikke viktig, siden denne kurtisen løftet karakter og handlinger høyere enn den slags småligheter. Her kunne fattige menn kjempe seg frem til en plass som ridder.

Mang en stor madrigal fra renessansen handlet om kjærlighet. Noen sanger, spesielt de som omhandlet dans, handlet egentlig om seksuelle aktiviteter (og ofte utendørssex, faktisk). «Barley-break», sunget om i en av disse madrigalene, refererer til en gammel engelsk selskapslek der det tapende paret som oftest må kysse som «straff». Men madrigalene handlet som oftest om død, som en metafor for orgasmen. Ovids dikt, musikken fra Händel og Monteverdi, og maleren Titian, som plukket opp gudenes og gudinnenes sensuelle hentydninger i malerier som «Venus og Musikk».

Et fremherskende tema i musikkforførelsen er at musikken har kraften til å trenge gjennom øret og gjøre mottakeren mer tilbøyelig til å akseptere musikerens tilnærmelser. Ideen dukket for eksempel opp i renessansedramaer, som i Shakespears «Cymbeline», der han hyrer inn musikere til å beile Imogen med musikk, siden han har fått råd om å «gi henne musikk om morgenen, da den lettere vil trenge gjennom til henne». Han likestiller musikkbeiling med forspill og samleie (der han mener sangerens tunge baner veien for hans lem), en kobling som renessansedramaene er stappfulle av.

Josephine Baker og Bessie Smith
Sexy bluessangere ble populære på 1920-tallet, med Josephine Baker og Bessie Smith. De ble ikke bare hyllet for at de koblet sex og musikk. De ble også alvorlig fordømt for de samme syndene.
 

Forskjellige musikktrender brakte med seg varierende seksuelle påstander. Pop var egnet til å påvirke de unge på ødeleggende vis, alt fra Sinatras sanger til Beatles-galskapen på 1960-tallet, der jentene ble så hysteriske at de tisset på seg. Keith Richards fra the Rolling Stones sa en gang i et intervju at de kjente lukten av de kåte jentene i salen. Og dette var jenter som trolig ikke hørte så mye av musikken, siden de hele tiden skrek så høyt de bare kunne.

En artikkel i det medisinske magasinet «Pediatrics» («Barnesykdommer») i 2006 grov seg dypt ned i spørsmålet om hvordan tekst og musikk påvirket unge. Spesielt ble det lett etter en sammenheng mellom tidlige seksuelle erfaringer og unge som ble utsatt for «fornedrende» musikktekster. Forfatterne konkluderte med at det å «lytte til musikk med fornedrende tekster hang sammen med fremveksten av en lang rekke seksuelle aktiviteter blant ungdom, mens det ikke ser ut til å være en lignende sammenheng når det gjelder andre seksualiserte tekster.» Artikkelen tok ikke opp muligheten for at tenåringer med tidlig seksuell debut også er mer tilbøyelige til å lytte til sanger med svært seksualiserte tekster, som et teorialternativ til at det er sangtekstene som gjør dem seksuelt aktive.













Engelske The Fat White Family på scenen på Ypsigrock-festivalen i Castelbuono, Palermo, Italia i august 2015.
© Roberto Panucci/Demotix/Corbis/NTB scanpix

Fra porn groove til dirty rap
Så forente sex og musikk krefter på mer åpenbart vis i de (for det meste grusomme) lydsporene som følger pornofilmer. Sjangernavnet er «porn groove». Funky baselines, de velkjente wacka-wacka-gitarene og tilbakelente, insinuerende trommer som sammenfaller med de rytmiske støtene som utfolder seg på skjermen. Denne spesielle musikkstilen stammer fra tidlig på 1970-tallet, med lydsporet til den berømte (beryktede?) «Deep Throat».

På 1980-tallet tok saksofonsoloene over porn grooven, sammen med en og annen bongotromme for å få litt fart på det hele. Sjangerens kanskje tydeligste kjennetegn er at musikken er helt fri for topper og daler, det finnes ingen høydepunkter eller pauser. Den bare fortsetter og fortsetter og fortsetter så lenge det skjer noe på skjermen.

Porn grooven døde på 2000-tallet, da «dirty rap» kom på banen – en musikkform som forente brutalt seksualiserte tekster med hip hop. I dag har disse låtene erstattet den tradisjonelle porn grooven i pornofilmer. Og når vi først er inne på artister som spilte på egen sex appeal, hadde rockemusikeren Chrissie Hynde sterke meninger om kvalitet: «Det finnes en gjeng med det jeg kaller ‘pornostjerner som prøver å lage plater’, og så er det ‘musikere’.»

Med tanke på historien bak musikkpåvirket seksuell tenning er det kanskje ikke en pornofisering av musikkindustrien vi ser, men en tydeliggjøring av det som alltid har ligget i den mest stemningsfulle musikken.
 

Les også:
Fem veier til hudorgasmer
De merkelige, ikke-seksuelle «hudorgasmene» fascinerer forskere som ifølge BBC Future har funnet fem årsaker til at de kan oppstå.

Date med ballade
Etter kun én romantisk ballade dobles sjansen for at hun gir fra seg telefonnummer til en fremmed.