Skrevet av: Andrès Lekanger
Publisert:
Sidst opdateret:
Nadja Benaissa fra det tyske bandet No Angels ble tiltalt for å ha smittet en sexpartner med hiv. Hun slapp fengselsstraff.
Da Nadja Benaissa ble stilt for retten i august 2010, innrømmet hun at hun hadde vært klar over egen smitte siden 1999. Hun hevdet at hun aldri hadde ønsket å skade noen.
Kritikken mot rettsavgjørelsen gikk ut på at det burde være fengselsstraff for å påføre andre hiv. Å prøve å skade noen med hiv, bør være straffbart. Men hvordan bevise ond vilje? Hiv-positive er klar over rett og galt, så hvorfor er det ikke alltid samsvar mellom ideal og handling? Ikke alle våger åpenhet. Ingen kan prinsipielt kreve dette, og vi kan bevare privatlivet gjennom kondombruk.
Hiv er ikke er en dødssykdom, det er en kronisk diagnose. I en rettsstat skal straffen stå i et proporsjonalt forhold til skadevirkningen. Bør det ikke også tas med i beregningen at alle har ansvar for å beskytte seg selv?
Den påstanden ble kritisert med at hiv-positive bør ha et ekstra ansvar. Om hiv-positive ikke alltid tør være åpne, vil da straffeforfølging virkelig medføre mer åpenhet? Jeg mener nei: Det bidrar til å legitimere stigma, som igjen leder til at folk lukker seg inne.
Det er også slik at flertallet av dem som smittes med seksuelt overførbare sykdommer, smittes av noen som ikke selv vet de er smittet. Kriminaliseringen utgjør dermed falsk trygghet. Ekstra ansvar, kanskje, men kriminaliseringen legger alt ansvaret på hiv-positive. Det finnes ikke «sikker sex», kun «sikrere». Dette gir deg et ansvar, for alle seksuelt aktive er potensielle smittespredere.
Vanlige bestemmelser i straffeloven om legemsbeskadigelse bør holde.
Kritikken mot rettsavgjørelsen gikk ut på at det burde være fengselsstraff for å påføre andre hiv. Å prøve å skade noen med hiv, bør være straffbart. Men hvordan bevise ond vilje? Hiv-positive er klar over rett og galt, så hvorfor er det ikke alltid samsvar mellom ideal og handling? Ikke alle våger åpenhet. Ingen kan prinsipielt kreve dette, og vi kan bevare privatlivet gjennom kondombruk.
Hiv er ikke er en dødssykdom, det er en kronisk diagnose. I en rettsstat skal straffen stå i et proporsjonalt forhold til skadevirkningen. Bør det ikke også tas med i beregningen at alle har ansvar for å beskytte seg selv?
Den påstanden ble kritisert med at hiv-positive bør ha et ekstra ansvar. Om hiv-positive ikke alltid tør være åpne, vil da straffeforfølging virkelig medføre mer åpenhet? Jeg mener nei: Det bidrar til å legitimere stigma, som igjen leder til at folk lukker seg inne.
Det er også slik at flertallet av dem som smittes med seksuelt overførbare sykdommer, smittes av noen som ikke selv vet de er smittet. Kriminaliseringen utgjør dermed falsk trygghet. Ekstra ansvar, kanskje, men kriminaliseringen legger alt ansvaret på hiv-positive. Det finnes ikke «sikker sex», kun «sikrere». Dette gir deg et ansvar, for alle seksuelt aktive er potensielle smittespredere.
Vanlige bestemmelser i straffeloven om legemsbeskadigelse bør holde.
