Sex, dop, musikk og opprør

I kontrast til mytene om fri sex holdt de aller fleste hippier sammen i par, men de fikk likevel betydning for ettertidens sexliv.

Bølgen av feminisme og kampen for homorettigheter som fulgte etter 1960-tallet, er hippienes viktigste bidrag til samfunnet, mener forfatteren Skipp Stone i boka «Hippies From A to Z: Their Sex, Drugs, Music and Impact From the Sixties to the Present» (1999).
 

Hvor kom hippiene fra?

Hippiene var studenter og andre unge fra hele USA og utlandet. De som skulle bli hetende hippier fra 1967 hadde impulser fra mange ulike hold. Ut av bohemkulturen, med surrealistiske kunstnere og dadaister i New Yorks Greenage Village, vokste det på 1950-tallet fram et miljø som ble kalt beat-generasjonen.
 
Beat-poeten Allen Ginsberg var homofil, og tilhørte en liten gruppe tidligere studenter fra Columbia-universitetet i New York. En journalist i San Francisco ga motkultur-bevegelsen navnet Beatniks, noe de mislikte. Allen Ginsberg og forfatter Jack Kerouac kalte seg heller «freaks» og «hipsters».

Den tidligste dokumenterte bruken av ordet «hipster» skal være fra avisen Baltimore Afro-American (1932), der Josephine Baker ble kalt «Harlem’s banana-shaking hipster». I 1957 kom Norman Mailers roman «The White Negro: Superficial Reflections on the Hipster» og begrepet «hippie» ble brukt allerede i Beat-forfatter Jack Kerouacs roman «On the Road», også den fra 1957. I samme bok nevner han også en natur- og vegetarianer-kultur i California rett etter krigen, kalt natureboys. De var skjeggete, hvite menn som gikk lettkledd på strendene på vestkysten med langt hår og sandaler.

Hippie = opplyst?

Ordene hip og hippie har ukjent opphav, men en kjent teori er at det kom fra et ord i wolof-språket fra Vest-Afrika – xippi– som betyr «å ha øynene åpne». Begrepet hipped, var allerede rundt 1900 et uttrykk for å være velinformert, å følge med. Beat-forfatter Jack Kerouac kalte sin generasjon hip, i betydningen de opplyste eller de som vet. I 1947 sang den hvite artisten Harry The Hipster Gibson «Keep cool fool, like a fish in the pool, that’s the golden rule at the Hipster school». 

Veien fra hipster til hippie gikk imidlertid via Beat-miljøet i New York og San Francisco. Det var forfatter Jack Kerouac som oppfant begrepet Beat-generasjonen allerede i 1948, med klar referanse til musikk, men inspirert av gateuttrykket beat-generation, i betydningen «den slåtte/tapte generasjonen».
 

Hippie-øyeblikket

Allen Ginsberg oppfant begrepet «Flower Power» i 1965. Beat-gjengen hadde lenge blitt kalt beatniks, satt sammen av ordene Beat og Sputnik, noe Ginsberg mislikte. Poeten Ed Sanders mener at skiftet fra beatnik til hippie skjedde spontant over natten våren 1967 i San Francisco, under en overnattingsfest i Golden Gate Park med rundt 20 000 mennesker.
 
Beat-poet Ginsberg ledet forsamlingen i meditativ sang. Det var utbredt LSD-bruk og ordet psykedelisk skal ha fått fotfeste etter dettet arrangementet, kalt Human Be-In. Det var i den samme parken og området Height-Ashbury, alias «Hashbury», at legendariske The Summer of Love fant sted bare måneder senere, selve hippie-fødselen.

Da Californias guvernør i 1967, Ronald Reagan, så hippier rope slagordet «Make Love Not War» i Los Angeles, skal han ha uttalt: «Those guys look like they can't make either.» Han var ikke klar over at flere av hippiene var krigsveteraner. Reagan tilhørte det konservative USA, som sto for kristne verdier, ekteskap og tradisjoner. Han var akkurat det hippiene ville til livs: mektige menn med gammeldagse verdier.
 

Til sengs for fred

Bevegelsen vokste til en verdensomspennende trend, akkompagnert av en enorm revolusjon i populærmusikken. En av grunnene til den enorme gjennomslagskraften tillegges nettopp musikken. De to viktigste live-begivenhetene var musikkfestivalen Monterey i San Fransisco 1967, og Woodstock i 1969, med artister som Jimi Hendrix og Janis Joplin. Verdens første globale direkte-show gikk på lufta i 1967 med 400 millioner seere og Beatles spilte «All you need is love». Beatles og Hendrix tronet helt på toppen av spillelistene.

Beatles spilte en viktig rolle i kulturen. De skal ha røkt marihuana første gang med Bob Dylan i New York i 1964, og møtte en naken Ginsberg på fest i New York i 1965. Bandet var opprinnelig booket til Monterey-festivalen i 1967, hvor Jimi Hendrix og Janis Joplin spilte. Inspirert av beat-kulturen og senere hippie-kulturen ble Beatles og særlig John Lennon og Yoko Ono representanter for mange av idealene som ikke-vold og fri kjærlighet med blant annet sangene Imagine, Give peace a chance og pressestuntet Bed-in for peace.
 
De fleste mener hippietiden endte med punkens inntog, men på mange måter lever kulturen videre, særlig i form av festivaler som Roskilde i Danmark, og i symboler som regnbueflagget til Pride-bevegelsen, innført i San Francisco 1978.

Selv om hippiekulturen ble erklært død allerede høsten etter Summer of Love i 1967, var det så sent som i 2017 en Summer of Love i Golden Gate Park for å markere at cannabis var legalisert. Det var et apropos til den aller første Human Be-In i 1967, som var en protest mot at LSD ble forbudt i 1966.

Fra nakne til sinte

På mange måter var 1968 året da frustrasjonene toppet seg og ungdomsopprøret begynte å bli til noe mer alvorlig og politisk. Allerede i 1965 hadde det vært et svart opprør i bydelen Watts i Los Angeles, som liknet opptøyene etter Rodney King-episoden i 1992, også da på grunn av politiets behandling av svarte.

Drapene på nytenkende ledere som Robert Kennedy og Martin Luther King tæret på freds- og kjærlighetsbudskapet. Mer enn noe annet var det Vietnamkrigen, atom-våpen, rasemotsetninger og autoritetenes verdier og makt som frustrerte unge i USA. Musikalen «Hair» tok pulsen på samtiden da den ble satt opp på Broadway 1968 og tegnet et ganske komplett bilde av hippie-bevegelsen.

Sekstiåtterne var vel så mye en politisk strømning, som en seksuell og kulturell en. Studentopprør i USA og Europa i 1968, og generell mistro til autoriteter og styresmakter sto sentralt. Beatles ble oppløst i 1970, og selv Lennon ble mer militant med årene. Han uttalte til Rolling Stone Magazine i 1971 at en voldelig revolusjon var dømt til å skje til slutt. Noen politiske grupperinger endte som rene terrorister og kriminelle, som tyske RAF og amerikanske SLA. 1968 var like mye en slutt, og begynnelsen på et nytt og sintere opprør. 1969 regnes som hippietidas solnedgang og mange helter var borte ved utgangen av 1970, som Jimi Hendrix og Janis Joplin.

Oppfant ungdomskultur

Mange samfunnsvitere mener at det viktigste vi fikk med opprøret fra 60-tallet var ungdomsbegrepet. Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen uttalte i 1997, at før bevegelsene gikk man rett fra å være barn til å bli voksen.
 
Ungdomsbegrepet kom egentlig fra USA og ble spredd til hele verden ved hjelp av musikk og filmer fra sent femtitall og utover, mener Hylland Eriksen. 

Hippiene fikk etter hvert et dårlig rykte, og kanskje ikke helt uten grunn. De som hang rundt i San Franciscos parker og gater på 1960-tallet ble kjent for å forsøple parkene de holdt til i, og drive med pågående tigging. Som Thomas Hylland Eriksen sier, denne livsstilen er nok noe man blir lei av etter hvert. Den var en ungdomskultur.

Har du tanker, meninger og innspill om denne teksten? Gi oss gjerne din tilbakemelding via DETTE SKJEMAET.