Da alle ville ha små pikker og store kropper

I dagens moderne samfunn har vi klare oppfatninger om hvilke kropps- og skjønnhetsidealer som gjelder. Både kvinner og menn skal helst være slanke, sterke og solbrune. Men hva definerte menneskene som levde i antikken, for over 3000 år siden, som vakkert, pent og attraktivt?

 

 

Etruskerne var en velstående og mektig antikk befolkning som holdt til i dagens Nord-Italia. Den etruskiske sivilisasjonen hadde sin oppblomstring på 1000-tallet f.Kr og bestod av til sammen tolv byer som alle var selvstyrte. 

Selv om samfunnet var klassedelt, hadde etruskerne vært forskjellige holdninger til skjønnhet og kroppsidealer enn eksempel oldtidens Hellas og Roma. Sex, nytelse og legemlige fornøyelser utgjorde hovedgrunnlaget for etruskisk mentalitet. Seksuell frihet og nakenhet bidro til kroppslig harmoni. En slik samklang var nøkkelen til god helse og et langt liv.  

Spesielt hadde etruskiske kvinner mye personlig frihet. Både gifte og ugifte kvinner kunne delta på lik linje med menn i offentlige og sosiale begivenheter. Under slike festligheter ble mennene oppvartet av nakne slavinner eller unge gutter som utførte seksuelle handlinger i akrobatiske stillinger. 
 

Kvinnene stod fritt til å ha samleie med andre menn enn deres egne ektemenn. Alle barn født som et resultat av slike seksuelle forbindelser ble oppdratt på samme måte som barna kvinnene hadde født innenfor ekteskap. Slike holdninger kan vitne om at etruskerne ikke anså legitimering av etterkommere og delegering av arv som en sentral del av samlivet. Dette 3000 år gamle samfunnet betraktet ikke sex og samvær med andre enn ektefellen som umoralske handlinger, men heller som en naturlig del av fellesskapet.

Etruskerne betraktet en vakker og sterk fysikk som det optimale symbolet på velvære, skjønnhet og attraktivitet, så derfor trente både kvinner og menn. 

I tillegg til trim stod også fjerning av kroppshår sentralt i kropps- og skjønnhetsidealene for begge kjønn. Det vanligste verktøyet for dette var en barberkniv i bronse med tynne blader. En hårfri og veltrent kropp representerte fysiske egenskaper som var særegne for yngre menn. 

Eldre menn skulle være kraftige, omfangsrike, solbrune og skjeggete. Et slikt ideal var knyttet til deres sosiale posisjon som speilet visdommen og erfaringen de hadde tilegnet seg i løpet av livet.

truskiske kvinner ble oppfattet som spesielt vakre hvis de var lyse i huden og hadde brede hofter slik at de kunne føde mange barn i tillegg til et avlangt ansikt, store øyne samt fyldige lepper. Etruskerne var mørkhårede og begge kjønn ser ut å ha hatt samme frisyre, hvor håret ble tvinnet til lange fletter og deretter pyntet med gullringer.
 

Smykker og klesplagg ble brukt til å fremheve kroppslige attributter. Den etruskiske kvinnemoten bestod hovedsakelig av en lang og fotsid underdrakt kalt kiton. Denne var tettsittende slik at kroppens fyldige former skulle komme bedre til syne. Sjal eller kapper ble brukt til å dekke hodet.

Etruskiske kvinner er aldri avbildet barbente i kunsten. Skoene for kvinner lignet moderne støvler laget av mykt dyreskinn. De var høye, spisse og var utstyrt med lisser. Alle klesplagg var laget av lin eller ull. Tekstilene ble behandlet og farget i sterke farger og mønstre, spesielt var farger som rød, blå og lilla knyttet til rikdom og velstand. 
 

Overklassekvinnene bar også forskjellige gullsmykker, som øredobber, armbånd og ringer. Etruskerne utviklet en teknikk innenfor gullsmedkunsten kalt granulering. Fremgangsmetoden gikk ut på å feste små gullfragmenter til en jevn og glatt overflate i et forsøk på å tillegge smykkende en mer glitrende effekt.
 

Etruskiske menn brukte et lendeklede som skulle dekke for kjønnsorganene, ofte under en kort tunika. På 600-tallet f. Kr ble tebenna det vanligste klesplagget for menn. Dette var en lang kappe, som ble festet under høyre arm før den ble drapert rundt midjen og over venstre skulder. Striper i forskjellige farger gav utrykk for rang og sosial posisjon. Menn brukte også smykker, spesielt armringer, brosjer og halssmykker i gull eller bronse. 

Til tross for at de gamle grekerne tok med seg mye fra den etruskiske kulturen, delte de ikke sistnevntes syn på at partnerbytte, kvinnelig frihet og overdreven fri sex bidro til god helse. 
 

I det gamle Hellas var en vakker kropp ansett som en direkte speiling av et vakkert sinn. Kaloskagathos var betegnelsen på en person som hadde et nydelig og estetisk ytre, noe som direkte også innebar at vedkommende hadde en perfekt personlighet. 
 

Greske statuer har blant annet bidratt til å danne et bilde av at symmetri ble regnet som et av de viktigste mannlige kroppsidealene i Hellas. Unge menn og gutter tilbragte mye tid i gymnasiet hvor det var stort fokus på ulike fysisk aktiviteter. Denne mengden med mosjon resulterte i at en gjennomsnittlig atensk eller spartansk borger ville ha hatt en muskuløs og utholdende kroppsbygning med smal midje, slanke armer og ben.
 

Penis skulle være liten og store kjønnsorganer ble ansett for å være vulgære og kun assosiert med «barbarer». Menn hadde generelt kort hår, men brukte både oljer og parfymer i det for å gi håret form og fylde. 

For greske kvinner var skjønnhetsidealet knyttet til kjærlighetsgudinnen Afrodite, der en fyldig kropp, brede hofter og en velmarkert bakende definerte gresk femininitet.

Blek og fargeløs hud var både prestisjefylt og vakkert. Det samme gjaldt blondt eller rødaktig hår. Lengden på håret antydet også sosial status og rang blant kvinner. Kort hår og en solbrun, muskuløs kropp karakteriserte slavekvinner, mens langt hår, gjerne oppsatt i ulike frisyrer, var typisk for frie kvinner i overklassen.
 

Krøllet hår var foretrukket fremfor rett hår. Smykker, kammer og hårnåler skulle bidra til dette. Kvinner brukte ulike hår- og sminkeprodukter for å oppnå disse idealene. For å få lysere hår ble eddik bruk som hårfarge. Olivenolje blandet med pulver skulle få huden til å se friskere og mer skinnende ut. Øynene ble sminket med kull, bivoks utgjorde den antikke formen for leppestift og honning skulle hindre at huden ble tørr. 

Det varme klimaet gjorde at de gamle grekerne foretrakk lette og lyse klesplagg. Klærne ble produsert i hjemmet av kvinner i familien eller slaver. Ull og lin var de vanligste stoffene blant folk flest. Tøy kunne også farges med ekstrakter fra planter og insekter. De mest velstående borgerne kunne kjøpe klesplagg av både bomull og silke, blant annet importert fra Egypt. 

Typisk kvinnemote i antikkens Hellas var en lang tunika kalt peplos som ble festet med et belte rundt midjen. Menn var kledd i en kortere tunika, festet rundt livet og drapert over skuldrene. Mye tyder på at begge kjønn brukte lærsandaler som fottøy. 

 

Det romerske samfunnet hadde en forkjærlighet for greske verdier og normer. Dermed hentet romerne mange av kropps- og skjønnhetsidealene fra det gamle Hellas. De viktigste var kroppslig symmetri og harmoni mellom kroppsform, ansikt og lemmer. Idealet for romerske kvinner var å ha en liten og tynn, men robust statur. Smale skuldre, markerte hofter, brede lår og små bryster ble ansett som vakre trekk hos kvinner. I tillegg var et smalt ansikt med skrå øyne, en skarp nese, mellomstore ører og munn, samt runde kinn også svært ettertraktede kroppslige attributter hos kvinner.
 

Romerske kvinner var like opptatt av å ha en glatt og hvit hud som sine greske medsøstre. For å oppnå denne brukte de ansiktsmasker laget av melk som de lå med om natten og fjernet neste dag. I et forsøk på å holde huden myk og bli kvitt urenheter kunne de smøre inn kroppen med olivenolje og deretter påføre en blanding av kaliumkarbonat eller pimpsteinpulver. Etter en slik behandling kunne man også øke effekten ved å bade i vann som var tilsatt duftende oljer, ofte av myrra, lilje, safran eller roser. Overklassekvinner badet også i melk.
  

Den romerske besettelsen med hvit hud gjorde at kvinner fra aller samfunnsklasser benyttet seg av ulike produkter. Bønnemel skulle visst nok gi maksimal effekt og ville hatt samme virkning som dagens pudder. Ekstremt giftig bly skal også ha blitt brukt. Til tross for at disse skjønnhetsidealene dominerte i hovedstaden Roma, tror fagfolk at hudfarge ikke spilte en så avgjørende rolle i provinsene. Her var det heller viktig at kvinner hadde en jevn hud og glatt hud uten rynker, arr eller kviser.
  

Det ble ikke ansett som uproblematisk for romerske kvinner å benytte seg av kosmetiske hjelpemidler. For mye og for vulgær sminke var assosiert med prostituerte. Det samme gjaldt blondt hår og parykker. Ars onatrix refererte til «kunsten å dekorere», altså at kvinner skulle utnytte sine naturlige trekk og bare bruke kosmetiske produkter laget av melk eller honning til rengjøring og beskyttelse av huden.
 

I tillegg til hvit hud, ble røde kinn sett på som et sunnhetstegn. Rødmende og innbydende kinn kunne oppnås ved å smøre seg inn med vinekstrakt, rødt blekk eller pulver fra ulike røde planter. Romerske kropps- og skjønnhetsidealer anså også tykke og nesten sammenhengende øyenbryn, forsterket med sot, som vakkert. Denne praksisen gikk av moten i det første århundret etter Kristus, da kvinner i stedet begynte å trimme øyenbrynene.
 

Ved svært spesielle anledninger kunne man også bruke øyenskygge av grønn leire eller blåaktig jord. Selv om romerske kvinner hadde tilgang til flere produkter som kunne anvendes som leppestift, slo dette aldri an. 

Hvite tenner og en god ånde var verdsatt hos begge kjønn. Frem til det første århundret etter Kristus brukte romerne pimpsteinspulver eller eddik til å rense tennene. Under keiser Claudius’ regjeringstid (41-54 e.Kr.) oppfant legen Escribonius Largus den første tannkremen som var basert på en blanding av eddik, honning, salt og knuste glassfragmenter.
   

Den ideelle romerske mannen skulle være høy og muskuløs, ha solbrun hud og lange ben. Sminke ble bare brukt av prostituerte unggutter.

Romerske menn skulle ha et langt ansikt, en bred panne som var et symbol på klokskap og autoritet, en sterk og fremtredende nese, samt en kraftig kjeve. Det romerske kroppsidealet for menn var sterkt knyttet til menns ledende roller i politikken og i staten. Tykt og sterkt hår var et tegn på virilitet, og både mørke krøller og blondt hår var skjønnhetsidealer for menn. Mangel på hårvekst var sosialt stigmatiserende og assosiert med dårlig helse.  

Romerske menn skulle barbere seg daglig, selv om langt skjegg også var på moten under den lange keisertiden. Kremer ble også benyttet til ansiktsbehandlinger mot rynker og fregner.

Menn fjernet også mye kroppshår, men barberte de vekk for mye kunne dette være indikasjoner på at de var jålete. Vanlig praksis var å barbere brystet og magen. 
 

Astri Karine Lundgren er klassisk arkeolog ved Kulturhistorisk Museum i Oslo.