Byttet kjønn to ganger

Cupido møter Orlando Fagin i en hotellobby i Oslo. Han sitter nypudret og nonchalant tilbakelent i en sofa. Solen stråler gjennom vinduet bak ham, og får det hvite håret til å glitre over hans smilende ansikt og filmstjernesolbriller.

Jo, nå, endelig, har scenekunstneren grunn til å smile. Han har funnet en rolle han ikke behøver å spille.

- Kanskje jeg er det tredje kjønn, sier han med en kokett latter og blunker. Han liker å flørte med yngre damer, selv om han har vært tiltrukket av menn hele livet. Det gjorde han også i de årene han var kvinne på heltid. I elleve av dem var han gift med en heterofil mann som ikke ante at hans Isadora var født som mann.

To svenske menn i 60-årene, som har angret sitt kjønnsbytte fra mann til kvinne, setter hverandre stevne i dokumentarfilmen ”Ångrarna” – “De angrende”. En av dem, Orlando Fagin, ble Isadora i 1967, og skiftet tilbake til Orlando på 80-tallet. Mikael Johansson ble Mikaela i 1994, angret seg etter ti år og er nå Mikael igjen.

”Ångrarna” ble kåret til beste film under dokumentarfilmfestivalen Eurodok på Cinemateket i Oslo i vår, og den svenske filmen av Marcus Lindeen er blitt vist på over 30 festivaler og har vunnet flere priser. Blant annet ”Guldbagge” for beste svenske dokumentarfilm, og prisen for beste europeiske dokumentar på Prix Europa.

- Hva var det vi ikke fikk se i filmen om ditt liv, ”Ångrarna”?

- Barndommen, det som forklarer grunnen til at jeg kunne finne på noe slikt som en kjønnsoperasjon. Jeg var et hittebarn.  Fjorten dager gammel ble jeg lagt i et fraflyttet hus for å dø. En ung kvinne hørte skrikene mine, og hun tok meg med hjem til sine foreldre. Det var ingen lykkelig barndom, familien behandlet meg som en tjener. Jeg fikk ikke kjærlighet. Verken fysisk eller psykisk følte jeg meg elsket. Den dagen fostermoren min døde, da var jeg 16, kastet fosterfaren min meg ut på gaten.

Jeg dro inn til Stockholm, men hadde ikke noe sted å bo. Jeg gikk til en psykiater som hjalp meg å søke sosialbolig. Mens jeg ventet på bolig bodde jeg på gaten. Det eneste jeg kunne gjøre var å bli med eldre herrer hjem, mot sex. Jeg sov en natt her og en natt der.

Ikke opptatt av legning
- Tenker du på deg selv som homoseksuell i dag?

- Jeg er ikke så opptatt av kjønn eller legning. Jeg er jo både mann og kvinne, eller kanskje ingen av delene. Men jeg faller for ganske unge kvinner, og voksne, straighte menn. Ikke homofile menn.  De straighte mennene, ofte gifte, kan jeg flørte med, jeg skjemmes litt over det. Av og til har jeg en kjæreste, kvinne, mann eller trans. Men det er ikke erotiske forhold.

- Mistet du din erotiske evne da du tok operasjonen og gikk fra å være mann til å være kvinne?

- På en måte kan man si det. Selve kjønnsorganene fungerte jo ikke da, og heller ikke nå. Men jeg har mye sensualitet. Det går an å være et menneske med mye energi og mye kjærlighet, uten å være så interessert i det rent erotiske. Men fysisk nærhet, kyss og klem, det er jeg opptatt av.

- Du forteller i filmen at det var Christine Jørgensen, som gikk fra å være dansk mann til en kvinne som fant lykken med en millionær i USA, som gav deg ideen til å skifte kjønn?

- Ja, det var rett og slett en artikkel i et magasin på venteværelset til psykiateren min om denne fantastiske, vakre kvinnen. Slik vil jeg leve, tenkte jeg. Jeg viste artikkelen til psykiateren og spurte ”tror du dette kunne være noe for meg?” Da var jeg 20 år gammel.

Han satte i gang en utredning, og konklusjonen ble at de ikke ville gi meg operasjon med en gang, men at jeg måtte leve tre år som transvestitt først. Og så fikk jeg altså operasjonen, inkludert noen vakre, små og faste silikonbryster.

- Du levde 11 år i ekteskap med en heterofil mann, som helt til det siste året trodde han var gift med en biologisk dame. Hvordan fungerte det seksuelle?

- Han ville jo ha sex med meg i blant, og jeg lot ham, selv om det gjorde forferdelig vondt, det var jo både trangt og tørt. Jeg fortalte at jeg var født med en deformasjon der nede, så ofte fant vi andre måter å gjøre det på. Han gned seg mellom bena mine, for eksempel.

- Hvordan var det å skjule din bakgrunn for den du elsket?

Forsøkt drept av eksmann
- Det var hele tiden som å spille en rolle. Og det var akkurat som om det var en kunstig verden. Jeg hadde jo studert inn det kvinnelige bevegelsesmønsteret, og jeg hadde en meget overbevisende kropp.  Jeg var jo til og med pinupmodell på den tiden! Og så måtte jeg stå opp hver natt, klokka fire for å barbere bort skjegget.

- Men da dere hadde vært gift i nesten elleve år, så avslørte han deg?

- Han hadde begynt å drikke ganske mye, og en kveld når han var full, så sa han: Jeg vil ha barn! Nå får du se å ordne det sånn at du blir gravid. Når jeg svarte at jeg ikke kunne, på grunn av mitt deformerte underliv så ble han stille en liten stund, før han spurte: Har du vært mann?

Jeg kunne ikke nekte for det, og da var helvete løs. Han ville drepe meg med en kjøttkrok, men han løp i sinne ut av huset før han skadet meg mer.

- Dette ble jo den tragiske slutten på forholdet deres, er det derfor du ikke ville være kvinne mer?

- Nei, uansett var det feil for meg å være kvinne. Det ble noe uekte og falskt med det. Men etter dette, da jeg var avslørt, kunne jeg overhode ikke skjønne hvordan jeg skulle kunne leve videre i denne rollen, som ikke var meg. Jeg ville tilbake til mannskroppen min!

- Du var jo en av de første som ble kjønnsoperert i Sverige. Hvordan var det å skulle reversere denne prosessen?

- Det var helt ufattelig vanskelig. Jeg snakket sikkert med 40 ulike leger og psykiatere. Alle sa det var umulig, at jeg måtte leve med mitt valg. Men jeg ga ikke opp. Jeg lot skjegget gro og gikk i skjorte og dress for å overbevise dem om at jeg ikke var kvinne! Nå er brystene fjernet, og jeg har fått noe som ligner på en penis. Men jeg sluttet med testosteron, for det øker sjansen for å miste håret! Og som du ser, jeg kler meg ikke som en tradisjonell mann, jeg elsker farger, rødt og grønt, og sminker meg også litt.

- Hva har du lært av å leve nesten 15 år i en kvinnekropp?

- Tja, først og fremst hvor slitsomt det er å være kvinne, all sminkingen, pyntningen, frisyren. Men du, den viktigste lærdommen er nok at det ikke er så stor forskjell på kvinne og mann. Vi føler, vi tenker, vi gråter og ler, og vi trenger å bli elsket.

Spilte en rolle
- I filmen sier du at det viktigste er ikke hvilket kjønn man har er, men å være seg selv. At man har samme sjel, uansett hvordan kroppen og kjønnet ser ut. Kunne du ikke vært deg selv i kvinnekroppen du hadde?

- Nei, jeg kunne ikke det. Jeg spilte jo en rolle. Det å skifte kjønn hadde vært en flukt fra meg selv. Jeg måtte finne tilbake til meg selv. Man tror kanskje at det å skifte kjønn bare handler om å få en ny kropp, men det går mye dypere enn det. Jeg tror ikke folk er klar over dette.  Mange tror at bare de skifter kjønn så skal alt bli så bra, da skal de bli lykkelige, finne kjærligheten, bli elsket.

Men sjelen er jo den samme. Og jeg tror at for mange blir det å fjerne seg fra seg selv, i stedet for å finne seg selv. At kjønnsoperasjonen blir et ønske om å være en person du ikke er.

- Har du noen råd å gi til de kvinner og menn som ønsker å foreta en kjønnsoperasjon?

- Tenk deg om en gang til! Det er en svært alvorlig sak. Tenk på hvordan livet blir etterpå, når nyhetens fryd har gått over, når hverdagene kommer, når depresjonene kommer, når du ikke ser ung og flott ut lenger. Hvordan er det da å være i din nye kropp? Er du klar til å gjøre alle anstrengelsene som må til for ikke å bli avslørt som biologisk motsatt kjønn? Eller vil du fortelle alle hvordan det henger sammen? Er du villig til å risikere at en du forelsker deg i, blir frastøtt om han eller hun får høre din historie? Eller vil du leve på en løgn? Hvordan vil du takle at ditt seksualliv blir helt endret, eller kanskje totalt ødelagt?

- Hva skulle til for at du ikke hadde skiftet kjønn, den gangen i 1967?

- Om bare noen hadde gitt meg hjelp, som mann! Hjulpet meg å hele mine sjelelige sår. Gitt meg psykiatrisk hjelp, lært meg å elske og å bli elsket. Og også praktisk hjelp, med å få en bolig og nok penger å leve av.

To kjønn ikke nok
- Men du fikk jo akkurat det som mange som føler at de er i feil kropp ønsker seg: Du ble elsket, levde og giftet deg med en straight mann som i mange år ikke mistenkte deg for å ha vært mann tidligere. Du fikk være husmor, arbeidet i barnehage og levde den konvensjonelle kjernefamiliedrømmen, riktignok uten barn. I tillegg fikk du en vakker kropp, og arbeidet både som filmskuespiller og pinupmodell der du viste nesten alt. Var ikke dette drømmen som gikk i oppfyllelse, på alle måter? Hvordan kunne det være feil?

- Det hele var feil og kunstig! Jeg var jo aldri helt kvinne, selv om alle tok meg for det. Jeg måtte tenke hver eneste dag på å ikke bli avslørt, jeg var i rolle hele tiden. Jeg visste jo i det minste om min fortid. Alle mine barndomsminner var som gutt, med gutteleker og guttedrømmer. Det lille jeg hadde av slekt avviste meg totalt da jeg ble kvinne. Jeg hadde ingen minner å dele med den jeg elsket, eller andre. Tenkte jeg som en kvinne? Hvordan skulle jeg vite det? En fysisk operasjon endrer jo ikke på det. Gjør hormonene det?

- Men nå har du funnet deg selv, og vet hvilket kjønn du er?

- Å nei, det har jeg ikke! Jeg er verken mann eller kvinne, eller snarere begge deler. Om jeg møter noen som tror jeg er en kvinne, så spiller jeg med og lar dem tro det, for jeg vil jo ikke skuffe dem. Inni meg, nei, jeg vet ikke, men jeg kan leve godt med det, jeg trenger ikke å vite det.  Som sagt, to kjønn er ikke nok for å plassere meg, sier Orlando, og fniser på ny, før han leverer varme kyss på begge kinn og vinker teatralsk farvel.


ORLANDO FAGIN
tok teaterskole i 1957, har vært skuespiller i Stockholm og spilt i et stort antall filmer, både som biologisk mann, kvinne, og rekonstruert mann.  Noen av de mest kjente filmene fra glansdagene er “Dommaren” og “Kostervalsen”. Hans nyeste film ”Pudder” er regissert av Marie Louise Ekmann. ”Ångrarna” ble først satt opp som dokumentarteater i Stockholm, og i Torhovsteaterets oppsetning ”De angrende” var det Karl Sundby som spilte Orlando.

En kortversjon av dette intervjuet ble gjengitt i bladet Cupido 7/2011. Dette er den uforkortede versjonen av intervjuet.