Nytt nummer ute nå!
Gustav Vigeland fotografert i 1929. (Utsnitt av fotografi) | © Anders Beer Wilse (Wikimedia Commons)
Vigeland oppslag 1506T_CMK0_0304OKK.VM.T.CMK0.0476OKK.VM.T.CMK0.0356OKK.VM.T.CMK0.0603OKK.VM.T.CMK0.0400OKK.VM.T.CMK0.0473OKK.VM.T.CMK0.0480OKK.VM.T.CMK0.0652OKK.VM.T.CMK0.0387

Vigeland og Eros - som en naturkraft i norsk kunst

Publisert: 25.05.2017 kl. 00:00 | Oppdatert: 25.05.2017 kl. 00:01

Forfatter: Holger Koefoed
Erotikken i Vigelands bilder virket som en naturkraft, hevder Holger Koefoed som er spesialist på eros i norsk kunst.
Bildene og teksten i denne reportasjen er fra Cupidos dekning av utstillingen Vigeland+Munch på Munchmuseet i Oslo 30.10.2015 - 17.01.2016. Bildene er gjengitt med tillatelse fra Vigeland-museet.
 
Gustav Vigeland var blant de kunstnerne som tydeligst understreket den mannlige dominans i seksuallivet. 34 av hans flere hundre erotiske tegninger ble hentet fram fra arkivene og vist på utstillingen Vigeland+Munch på Munchmuseet.

Vår største billedhogger Gustav Vigeland kom til Kristiania på et tidspunkt da kunstverk med et erotisk innhold alt hadde satt sinnene i kok. Både Stephan Sinding og Edvard Munch hadde markert seg, og Vigeland, full av arbeidsiver og virkelyst, kastet seg ut i samtidens kunstarena. Auguste Rodins skulpturer, og vel også hans tegninger, spilte en viktig rolle for den unge Vigeland. Han var svært ærgjerrig og satte seg tidlig høye mål for sin virksomhet.
 
Et reelt problem for en billedhogger i Norge på det tidspunktet var mangelen på oppgaver og utfordringer. Til en viss grad satte Vigeland selv i gang de prosesser som førte til at mange av hans store offentlige skulpturarbeider kunne bli virkeliggjort.

Når det gjelder hans plass i en bok om eros i norsk kunst [Holger Koefoed: «Eros i norsk kunst i 1880 – 1980-årene»], skyldes det ikke hans offentlige arbeider – selv om det finnes mange vakre mann- og kvinneskulpturer i Vigelandsparken. Han har også en produksjon av mer privat karakter, først og fremst tegninger, men også enkelte skulpturer. Her skal vi særlig konsentrere oss om en vanskelig periode i hans liv, da han var på en reise til Frankrike og England som varte i ca. ett år – fra oktober 1900 til oktober 1901.










 


Man kan betegne reisen som en personlig krise for kunstneren. Problemene med skilsmissen fra hans første hustru gikk hardt inn på ham. Som i andre av hans kriseperioder, skjedde det også her et voldsomt oppbud av ideer og skisser som fikk betydning for hans videre kunstneriske produksjon. I løpet av dette året han var på reise fikk han svært liten anledning til å modellere, og det er tegneren vi her stifter bekjentskap med.

Den krisen han var inne i åpnet for sider som det sjelden ellers var plass eller tid for. På det kunstneriske plan er han som tegner på sitt aller beste. Kvalitetsmessig når han verken før eller siden opp til det nivå.
 
Vigeland vokste opp i et strengt pietistisk hjem. Sin flid og arbeidsdisiplin lærte han tidlig hjemme på farens verksted. Den strikse oppdragelsen og det konfliktfylte forhold til faren førte han muligens videre i sitt eget liv. Han hadde et meget vanskelig forhold til sine to barn – farsrollen maktet han ikke. Hans kvinnesyn skapte også problemer. De kvinnene han knyttet seg til, betraktet han nærmest  som privat «eiendom» underlagt hans totale kontroll. Han holdt dem meget strengt. I spørsmål om utroskap gjaldt én regel for ham og en helt annen for henne. Han var voldsomt sjalu. Etter førstekonservator Tone Wikborgs mening var Vigelands kjønnsdrift til tider et problem for ham selv.

Oppvekst i  pietistiske miljø
Mange av Vigelands holdninger kan ha med oppveksten i det pietistiske miljøet hjemme i Mandal å gjøre. Selv gjorde han opprør og tok stilling mot pietismens syn på eros. Han skrev i notisbok nr. 2 den 4. februar 1896, og det er nok det vakreste som er skrevet om eros av en norsk kunstner:
 
«Kjønnsdriften er storartet, storslagen! Det som lægger et mørkt Skjær over den, er at den er bleven saa misbrugt, det, som gjør den slimet i de gamles Øine, er, at intet er blevet saa besudlet, saa bagtalt, saa avskyeligt – ja, jeg finder ikke Ord nu . . . Jeg synes det er en storslagen Naturlov! Tænk dette at to Mennesker kommer sammen, drages til hinanden og flyder over i hinanden, blir et, et. Er ikke det den mest geniale og største af Vorherres Tanker? Dette at to Legemer klemmer sig krampagtig sammen, Manden og Kvinden, han befrugtende hende, han, givende hende en Livsspire, eller, han plantende et Frø, et Livsfrø i hendes Skjød – Aa Gud, aa Gud.»
 
For Gustav Vigeland sto eros som et av de helt sentrale motiver. At det skulle spille en så stor rolle i hans liv og i hans kunst, hadde lite med sublimering i freudiansk forstand å gjøre. Erotikken og kjønnskampen var dypt begrunnet i hans syn på liv og kunst. Unnfangelsesøyeblikkets mystiske kraft sto like klart fram i et menneskelivs tilblivelse som i et kunstverks. Man kan si at eros-motivene ikke ble isolert, men at hans motiver hørte sammen i en helhet der mennesket og livet hele tiden var referanserammen.
 
Når selve møtet mellom mann/kvinne var så viktig for ham, og han er kanskje den første nordmann som tar opp selve kjønnsakten til kunstnerisk behandling, skyldtes det at han så på kjønnskjærligheten som en naturlig del av livet. Motivmessig var det interessant fordi temaet i seg selv var så konfliktfylt.
 
Skal man dømme etter hans arbeider, var Gustav Vigeland blant de kunstnerne som tydeligst understreket den mannlige dominans i seksuallivet; ja, enkelte vil se hans livsverk som en av den patriarkalske kulturens – eller som det også heter, fallokratiets klareste manifestasjoner i norsk kunst. Vigelandsparken krones av en monolitt med klar fallisk form.
 
Ga aldri slipp på det mannliges dominans

Sammenligner vi Munch og Gustav Vigeland, vil vi se at  Munch  holder kjærlighetstemaene trofast knyttet til angst, smerte og død. Munch skildrer stemningen rundt kjønnskampen, men aldri selve coitus. Munch generaliserer motivene, samtidig som han åpner seg for det feminine i seg selv på en helt annen måte enn Gustav Vigeland. Vigeland ga aldri slipp på det mannliges dominans.

Begge kunstnerne var preget av 1890-årenes syn på mann/kvinne og kjønnskampen. De konkurrerte også om å bli betraktet som landets største kunstner, og i en periode i Berlin om samme kvinnes gunst. Da Munch ved én anledning seiret over Vigeland, knuste Gustav – på magisk vis – den bysten han holdt på med av sin kollega og rival. (Om vi skal tro på anekdoten Rolf Stenersen noterte ned.)
 
Erotikken i Vigelands bilder virket som en naturkraft, enten det ble utført samleie i stående stilling eller cunnilingus med ham stående og hun med hodet på bakken. I så måte er det lite lek og ømhet. For Vigeland var det erotiske forbundet med virilt alvor. I enkelte tegninger kan humor forekomme, for eksempel der hvor han bærer henne i et slags brannmannsløft og hun holder om hans «slange». I denne utpreget maskuline forestillingsverden er det derfor gledelig å se tegninger der elskoven virker mild, full av ømhet, og der hun gir uttrykk for full tilfredsstillelse.
 
Vigeland benyttet den vanligst forekommende stillingen; hun ligger på rygg med ham over seg. Hennes hode er lent kraftig bakover og med lukkede øyne. Håret flommer utover. Mannen er krumbøyd over henne med begge leggene senket ned i underlaget. De to har liten kontakt annet enn ved at begge er absorbert i akten. De har overgitt seg til dens makt.
 
Nå er det vanskelig å generalisere om Vigelands forhold til kjærligheten, det varierte sikkert, men mange sider ved kvinnens erotikk – det lekende f. eks – sto han fremmed ovenfor. Han reflekterte i et av sin brev til Sophus Larpent [norsk kunstsamler, mest kjent som mesén til Vigeland og donor til Nasjonalmuseet] 5. mars 1901, fra et hotellrom i Paris,  over forskjellen på franskmenn og nordboere og skriver: «Det er en vesensforskjell, som er enorm, mellom oss og disse. Hør bare gjennom veggen, når to, menn og kvinne, er sammen. Hun ler, piper, klapper høyt i hendene, står i sengen, er bajas! Slikt forstår ikke vi. På oss virker det vemmelig, ikke latterlig en gang. Og slik er de alle; jeg har hørt det hundre ganger, og alle er like.»
 
Samtidig har Vigeland maktet å leve seg inn i kvinnens situasjon – hans livsverk er fullt av vakkert iakttatte kvinneskikkelser. «Kvinnen er nærmere enn vi tror,» har han også uttalt.
 
Noen av de fineste skulpturene Vigeland har laget beskriver nettopp et gjensidig avhengighetsforhold mellom mann og kvinne. For eksempel adorasjonsmotivet med mannen som kneler foran en kvinne og trykker hodet inntil hennes skjød, og hun følger ham med hengiven forståelse. Noe av det poetiske og ømheten i gjensidigheten har han mesterlig fått fram i skulpturgruppene fra 1898 og 1908.

















REFERANSER
Denne teksten av kunsthistorikeren og forfatteren Holger Koefoed er et redigert utdrag fra kapittelet «Gustav Vigeland: Reise 1900-1901» i hans bok «Eros i norsk kunst i 1880 – 1980-årene». Teksten gjengis med forfatterens tillatelse. Bildene er stilt til rådighet av Vigeland-museet.
 
Holger Koefoed, «Eros i norsk kunst i 1880 – 1980-årene» © J. M. Stenersens Forlag A/S, Oslo, 1986 - ISBN 82-7201-043-7 - ISBN 82-574-0419-5 (Nye Bøker) 
 

Les også:
To mestere - To århundrer
Både Robert Mapplethorp og Edvard Munch levde i en kulturell brytningstid der opprør mot rådende kjønnsroller og holdninger til seksualitet var dagens orden.


Fra Cupidos arkiv: Kunst og kultur
Seksualitet, erotikk, romantikk, kjærlighet og sjalusi har til alle tider vært viktige ingredienser i kunst og kultur.