Skrevet av: Lene Wikander
Publisert:
Sidst opdateret:
Jeg innledet nyåret med et besøk på Zanzibar og noen netter i den fantastiske hovedstaden Stone Town. Det ble en orgie i skjønnhet og homosex.
Lene Wikander er spaltist i Cupido. Denne ytringen er fra hennes faste spalte Kåthet og vrede i Cupido 4/2013.
Stone Town ble bygget av sultanatet for flere hundre år siden og har ikke forandret seg siden. Trange, mørke smug uten plass til biler, enorme, utskårne tredører som leder inn til store, luftige gårdsrom med fontener, lykter og silkeputer langs veggene. Krydderøya Zanzibar er som hentet ut fra Tusen og én natt og dufter av hav, kanel, nellik, koriander, muskat, chili og sitrus.
I de solvarme, men likevel skyggefulle smugene knitrer det i silken kvinnenes niqaber er laget av når de svusjer rundt hushjørnene. Myke sitarer klimprer bak dører og porter som åpnes av slanke, høye, muskatbrune menn i fotside kjortler med fez på hodet. Zanzibar er selve hjertet i swahilikulturen som dominerer hele den østafrikanske kysten, der den ble skapt i møtet mellom den afrikanske og den arbiske verden som begge satte sine seil etter trade-winds mellom kontinentene. Skjønnheten denne øya byr på slår deg nærmest i bakken.
Og da tenker jeg ikke bare på naturens skjønnhet, men kanskje særlig på den maskuline skjønnhet. Det er umulig å ikke bli bergtatt av Zanzibars vakre, mørke menn. Blandingen av indisk, afrikansk og arabisk blod har skapt de vakreste mennene verden har å by på. Jeg følte meg som en statist i en pornofilm av legendariske Jean-Daniel Cadinot. Cadinot skapte det som fortsatt står som noe av verdens vakreste, mest sensuelle og eksotiske homseporno. Og siden jeg er en kvinne som elsker menn som har sex med menn, har jeg sett mange av hans filmer.
I en Cadinot-film møter du lekre, langlemmede og vakre menn i eksotiske basarer og hamamer, der de river av seg kjortlene i svette favntak for å gi utløp for sine innerste, oppdemmede, forbudte lyster og begjær. På Zanzibar følte jeg meg som en kikker i en av hans filmer. Jeg anbefaler dere særlig å se filmen «Harem» fra 1984. Milde himmel! Cadinots foreldre var skreddere, men selv sa han at mens hans foreldre tjente til livets opphold ved å kle opp menn, gjorde han det ved å kle av dem.
Men aller mest karakteristisk for en Cadinot-film er vekten han la på selve handlingen. Jeg tror kanskje det er derfor han også appellerer slik til meg som kvinne. Her er det ikke bare rett på sak, men mye dialog og oppbygging av kåtskap og begjær før kjortlene faller. Og gutta kysser og kliner med hverandre hele tiden. Jeg elsker gutteklining! Sukk.
Plotene i filmene hans er ofte basert på hendelser i hans eget liv, men han var også kjent for å justere plotet for å få med skuespillernes egne fantasier og lyster. Han insisterte på realisme i sine filmer, spesielt i sexscenene, og sa at han ikke ønsket å vise ting som var påtvunget skuespillerne av ham, men ting de selv likte å gjøre.
Dette rådet fulgte jeg selv på Zanzibar da jeg ga meg fullstendig hen til en firkant med tre muskatbrune og hinsides vakre menn i kjortel en varm og kryddertung natt. Det gjorde meg slett ingenting at de var mer interessert i hverandre enn i meg så lenge jeg fikk ta på, stryke på, kjenne og se, se, se! Skjønnheten og begjæret de viste meg tok fullstendig pusten fra meg, og jeg fikk et dyrebart minne jeg vil bære med meg resten av livet.
For å dele bare en liten flik av denne opplevelsen med dere som leser dette, vil jeg gjerne avslutte med Cadinots siste ord før han døde:
«Dersom du leser dette har jeg lagt vekk kameraet for godt, slukket lampene, trukket for teppet og mottatt min siste applaus. Måtte innsatsen og arbeidet gjennom et helt liv – jakten på den nakne sannhet i den vidunderlige forbindelse mellom to mennesker som gjennom det magiske begjær for hverandre – inspirere de som er mitt hjertes kjæreste.
Mennesket er skapt slik at det husker kun det gode og vakre, og derfor forlater jeg dere med et åpent sinn og et hode fylt med en myriade av unge menn, av og til sterke og vitale, noen ganger sarte og følsomme. Alle ga de meg uforglemmelige øyeblikk gjennom sin såre intimitet, øyeblikk som bare noen få kjenner, men som jeg skapte om til bilder for at dere skulle nyte dem, igjen og igjen.
En erigert fallos er symbolet på livet, en kors er symbolet på døden.»
Stone Town ble bygget av sultanatet for flere hundre år siden og har ikke forandret seg siden. Trange, mørke smug uten plass til biler, enorme, utskårne tredører som leder inn til store, luftige gårdsrom med fontener, lykter og silkeputer langs veggene. Krydderøya Zanzibar er som hentet ut fra Tusen og én natt og dufter av hav, kanel, nellik, koriander, muskat, chili og sitrus.
I de solvarme, men likevel skyggefulle smugene knitrer det i silken kvinnenes niqaber er laget av når de svusjer rundt hushjørnene. Myke sitarer klimprer bak dører og porter som åpnes av slanke, høye, muskatbrune menn i fotside kjortler med fez på hodet. Zanzibar er selve hjertet i swahilikulturen som dominerer hele den østafrikanske kysten, der den ble skapt i møtet mellom den afrikanske og den arbiske verden som begge satte sine seil etter trade-winds mellom kontinentene. Skjønnheten denne øya byr på slår deg nærmest i bakken.
Og da tenker jeg ikke bare på naturens skjønnhet, men kanskje særlig på den maskuline skjønnhet. Det er umulig å ikke bli bergtatt av Zanzibars vakre, mørke menn. Blandingen av indisk, afrikansk og arabisk blod har skapt de vakreste mennene verden har å by på. Jeg følte meg som en statist i en pornofilm av legendariske Jean-Daniel Cadinot. Cadinot skapte det som fortsatt står som noe av verdens vakreste, mest sensuelle og eksotiske homseporno. Og siden jeg er en kvinne som elsker menn som har sex med menn, har jeg sett mange av hans filmer.
I en Cadinot-film møter du lekre, langlemmede og vakre menn i eksotiske basarer og hamamer, der de river av seg kjortlene i svette favntak for å gi utløp for sine innerste, oppdemmede, forbudte lyster og begjær. På Zanzibar følte jeg meg som en kikker i en av hans filmer. Jeg anbefaler dere særlig å se filmen «Harem» fra 1984. Milde himmel! Cadinots foreldre var skreddere, men selv sa han at mens hans foreldre tjente til livets opphold ved å kle opp menn, gjorde han det ved å kle av dem.
Men aller mest karakteristisk for en Cadinot-film er vekten han la på selve handlingen. Jeg tror kanskje det er derfor han også appellerer slik til meg som kvinne. Her er det ikke bare rett på sak, men mye dialog og oppbygging av kåtskap og begjær før kjortlene faller. Og gutta kysser og kliner med hverandre hele tiden. Jeg elsker gutteklining! Sukk.
Plotene i filmene hans er ofte basert på hendelser i hans eget liv, men han var også kjent for å justere plotet for å få med skuespillernes egne fantasier og lyster. Han insisterte på realisme i sine filmer, spesielt i sexscenene, og sa at han ikke ønsket å vise ting som var påtvunget skuespillerne av ham, men ting de selv likte å gjøre.
Dette rådet fulgte jeg selv på Zanzibar da jeg ga meg fullstendig hen til en firkant med tre muskatbrune og hinsides vakre menn i kjortel en varm og kryddertung natt. Det gjorde meg slett ingenting at de var mer interessert i hverandre enn i meg så lenge jeg fikk ta på, stryke på, kjenne og se, se, se! Skjønnheten og begjæret de viste meg tok fullstendig pusten fra meg, og jeg fikk et dyrebart minne jeg vil bære med meg resten av livet.
For å dele bare en liten flik av denne opplevelsen med dere som leser dette, vil jeg gjerne avslutte med Cadinots siste ord før han døde:
«Dersom du leser dette har jeg lagt vekk kameraet for godt, slukket lampene, trukket for teppet og mottatt min siste applaus. Måtte innsatsen og arbeidet gjennom et helt liv – jakten på den nakne sannhet i den vidunderlige forbindelse mellom to mennesker som gjennom det magiske begjær for hverandre – inspirere de som er mitt hjertes kjæreste.
Mennesket er skapt slik at det husker kun det gode og vakre, og derfor forlater jeg dere med et åpent sinn og et hode fylt med en myriade av unge menn, av og til sterke og vitale, noen ganger sarte og følsomme. Alle ga de meg uforglemmelige øyeblikk gjennom sin såre intimitet, øyeblikk som bare noen få kjenner, men som jeg skapte om til bilder for at dere skulle nyte dem, igjen og igjen.
En erigert fallos er symbolet på livet, en kors er symbolet på døden.»
