Skrevet av: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
Publisert:
Sidst opdateret:
Sexologiens historie dekker perioder med krig og fred, og handler om ulike menneskesyn som vanskelig lot seg forene.
Ordet sex kan gi assosiasjoner som går i retning av både filosofi og forplantning.
Ordstammen sexus, latin for kjønn, kjønnsliv eller seksualitet, antas å være avledet fra ordet secare, som betyr skille, skjære eller dele i to (seksjonere), i overensstemmelse med greske myter som betrakter mann og kvinne som to halvdeler som søker gjenforening slik det beskrives av Platon i Aristofanes tale om kjærlighet i Drikkegildet i Aten (Symposium). Kort sagt betyr sexologi læren om kjønnet/kjønnslivet.
Klinisk sexologi er den delen av sexologi som handler om å kunne forstå, veilede, hjelpe og behandle mennesker med seksuelle problem og funksjonshinder.
Europa frem til 1933: Pionersexologi
Sexologi som vitenskap og som terapi har utviklet seg som en egen profesjon siden slutten av 1800-tallet, og tyngdepunktene for sexologiske fagmiljøer var den gang i Europa – med pionérer i Berlin, Amsterdam og København.
Da nazistene kom til makten i Tyskland medførte dette forfølgelse av sexologer. I 1933 ble biblioteket til seksualforskningsinstituttet i Berlin brent og sexologene (mange var tyske jøder) flyktet fra Tyskland. Dette betydde et stort tilbakeslag for sexologien i Europa, og det tok mange år før fagmiljøene kom på fote igjen.
I Norge startet helsedirektør Karl Evang (1902-81) et felttog for seksualopplysning på 1930-tallet. Han utga Populært Tidsskrift for Seksuell Oplysning (1932 – 1935) der han gikk til kamp mot den «store uvitenhet om kjønnslivet» og begrunnet det med at kunnskapsmangelen førte til dårlig seksualliv, kjønnssykdommer og skyldfølelse. Tidsskriftets første nummer ble utgitt i hele 120 000 eksemplarer.
USA 1948/1953: Kinsey-rapportene
Sexologien har etter krigen hatt størst utbredelse og utvikling i USA. Alfred C. Kinsey (1894-1956) blir regnet som en grunnlegger av systematiske, vitenskapelige studier på menneskelig seksualitet med utgivelsene av Sexual Behavior in the Human Male i 1948 og Sexual Behavior in the Human Female i 1953. Kinsey kartla seksualitet og seksuell atferd ved omfattende intervjuer (opptil 521 spørsmål) på over ti tusen menn og kvinner, og rapportene fikk en enorm betydning for avmystifisering og avtabuisering av seksuell atferd.
Kinsey-rapportene viste blant annet at masturbasjon er en normal aktivitet blant menn og kvinner, viste utbredelsen av homoseksualitet (og grader av homoseksualitet, som kan endres gjennom livet), og at en rekke seksuelle praksiser i og utenfor ekteskap er vanligere enn man tidligere hadde trodd. Rapportene tilbød kunnskap som skapte grunnlag for en seksualpolitikk basert på fakta, ikke på religiøse eller andre tabuer.
USA 1966: Masters og Johnson
Det amerikanske paret, psykologen Virginia Johnson og legen William Masters (1915-2001) er de første som systematisk utførte direkte observasjon av human seksuell respons i laboratorie og beskrev de fysiologiske kjennetegnene på seksuell respons. De publiserte i 1966 boken Human Sexual Response, etter å ha observert mer enn ti tusen ”fullstendige seksuelle responssykluser” på 382 kvinner og 312 menn. De beskrev refraktærperiode hos mannen etter ejakulasjon, kvinnens fysiologiske respons, at noen er multiorgasmiske, m.m. Masters and Johnsons viste blant annet at mennesker er født seksuelle, har seksuell respons hele livet, at seksualliv ikke forsvinner ved alderdom og beskrev normale aldersforandringer ved seksuell respons.
WHO 1974: Ekspertkonferanse
I 1974 innkalte WHO til ekspertkonferansen Education and Treatment in Human Sexuality, der det ble konkludert at det er viktig at man i alle land utdanner sexologisk kompetent helsepersonell. Det tok lang tid før denne utfordringen ble fulgt opp.
Europa 1978: WAS
World Association for Sexology (WAS) ble dannet i Roma i 1978, Nordisk Forening for Klinisk Sexologi (NFKS) ble dannet i 1979 og Norsk Forening for Klinisk Sexologi ble etablert på et møte på Rikshospitalet i 1982. I Norge kom det første utdanningstilbudet i sexologisk rådgivning i 2001 på Høgskolen i Agder, nå Universitetet i Agder (UiA).
International Society for Sexual Medicine ble dannet i 1982, en europeisk gren ble opprettet i 1994 (European Society for Impotence Research, som siden 2004 heter European Society for Sexual Medicine). I 2005 ble det grunnlagt et Scandinavian Society for Sexual Medicine med medlemmer fra Norge, Sverige og Danmark.
Verden 2005: Seksuell helse
Basert på erkjennelsen av at seksualitet spiller en viktig rolle for menneskelig helse, og at en praktisk tilnærming til disse problemene er av stor betydning, ikke minst i den tredje verden, skiftet World Association for Sexology i 2005 navn til World Association for Sexual Health, og bruker betegnelsen seksuell helse.
Sexolog er ikke en beskyttet tittel. En av foregangspersonene for fremme av seksuell helse i Norge, Berthold Grünfeld, definerte ”sexolog” som en tittel man fikk av journalister dersom man arbeidet med seksuelle problemstillinger.
Norden 2002: NACS
For å kvalitetssikre sexologisk kompetanse har Nordic Association for Clinical Sexology (NACS), med økonomisk støtte av Nordisk Råd, utviklet og etablert en autorisasjonsordning for bruk av titlene: Spesialist i klinisk sexologi NACS og Spesialist i sexologisk rådgiving NACS.
Sexologiske rådgivere og spesialister i sexologisk rådgivning (NACS) arbeider på ulike felt. Noen arbeider med personer med psykisk utviklingshemming og det er dannet et eget nettverk for sexologi på dette feltet. Høgskolen i Akershus har videreutdanningstilbud innen ”funksjonshemmede og seksualitet”.
Det er også sexologiske rådgivere innen kreftsykepleie, generell sykepleie, arbeid med funksjonshemmede, i psykiatri, på barne- og ungdoms psykiatrisk poliklinikk og ved familierådgivningskontor. Sexologer arbeider med utgangspunkt i sine grunnprofesjoner som leger, psykologer, jordmødre, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, pedagoger, barnevernspedagoger, vernepleiere, helsesøstre, psykoterapeuter, m.m.
Denne versjonen av sexologiens historie er en forkortet utgave av Bilag 1 til rapport 2-2012, Effekter av seksualterapeutiske intervensjoner for seksuelle problemer, utgitt av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.
Er du interessert i å lese hele rapporten ”Effekter av seksualterapeutiske intervensjoner for seksuelle problemer”, kan den lastes ned fra
http://www.kunnskapssenteret.no/Publikasjoner
Ordstammen sexus, latin for kjønn, kjønnsliv eller seksualitet, antas å være avledet fra ordet secare, som betyr skille, skjære eller dele i to (seksjonere), i overensstemmelse med greske myter som betrakter mann og kvinne som to halvdeler som søker gjenforening slik det beskrives av Platon i Aristofanes tale om kjærlighet i Drikkegildet i Aten (Symposium). Kort sagt betyr sexologi læren om kjønnet/kjønnslivet.
Klinisk sexologi er den delen av sexologi som handler om å kunne forstå, veilede, hjelpe og behandle mennesker med seksuelle problem og funksjonshinder.
Tre viktige begivenheter i sexologiens historie
Det norske tidsskriftet for seksuell opplysning (1932/35).
Kinseys rapport om mannens seksualitet (1948).
Masters og Johnsons første bok (1966).
Det norske tidsskriftet for seksuell opplysning (1932/35).
Kinseys rapport om mannens seksualitet (1948).
Masters og Johnsons første bok (1966).
Europa frem til 1933: Pionersexologi
Sexologi som vitenskap og som terapi har utviklet seg som en egen profesjon siden slutten av 1800-tallet, og tyngdepunktene for sexologiske fagmiljøer var den gang i Europa – med pionérer i Berlin, Amsterdam og København.
Da nazistene kom til makten i Tyskland medførte dette forfølgelse av sexologer. I 1933 ble biblioteket til seksualforskningsinstituttet i Berlin brent og sexologene (mange var tyske jøder) flyktet fra Tyskland. Dette betydde et stort tilbakeslag for sexologien i Europa, og det tok mange år før fagmiljøene kom på fote igjen.
I Norge startet helsedirektør Karl Evang (1902-81) et felttog for seksualopplysning på 1930-tallet. Han utga Populært Tidsskrift for Seksuell Oplysning (1932 – 1935) der han gikk til kamp mot den «store uvitenhet om kjønnslivet» og begrunnet det med at kunnskapsmangelen førte til dårlig seksualliv, kjønnssykdommer og skyldfølelse. Tidsskriftets første nummer ble utgitt i hele 120 000 eksemplarer.
USA 1948/1953: Kinsey-rapportene
Sexologien har etter krigen hatt størst utbredelse og utvikling i USA. Alfred C. Kinsey (1894-1956) blir regnet som en grunnlegger av systematiske, vitenskapelige studier på menneskelig seksualitet med utgivelsene av Sexual Behavior in the Human Male i 1948 og Sexual Behavior in the Human Female i 1953. Kinsey kartla seksualitet og seksuell atferd ved omfattende intervjuer (opptil 521 spørsmål) på over ti tusen menn og kvinner, og rapportene fikk en enorm betydning for avmystifisering og avtabuisering av seksuell atferd.
Kinsey-rapportene viste blant annet at masturbasjon er en normal aktivitet blant menn og kvinner, viste utbredelsen av homoseksualitet (og grader av homoseksualitet, som kan endres gjennom livet), og at en rekke seksuelle praksiser i og utenfor ekteskap er vanligere enn man tidligere hadde trodd. Rapportene tilbød kunnskap som skapte grunnlag for en seksualpolitikk basert på fakta, ikke på religiøse eller andre tabuer.
USA 1966: Masters og Johnson
Det amerikanske paret, psykologen Virginia Johnson og legen William Masters (1915-2001) er de første som systematisk utførte direkte observasjon av human seksuell respons i laboratorie og beskrev de fysiologiske kjennetegnene på seksuell respons. De publiserte i 1966 boken Human Sexual Response, etter å ha observert mer enn ti tusen ”fullstendige seksuelle responssykluser” på 382 kvinner og 312 menn. De beskrev refraktærperiode hos mannen etter ejakulasjon, kvinnens fysiologiske respons, at noen er multiorgasmiske, m.m. Masters and Johnsons viste blant annet at mennesker er født seksuelle, har seksuell respons hele livet, at seksualliv ikke forsvinner ved alderdom og beskrev normale aldersforandringer ved seksuell respons.
WHO 1974: Ekspertkonferanse
I 1974 innkalte WHO til ekspertkonferansen Education and Treatment in Human Sexuality, der det ble konkludert at det er viktig at man i alle land utdanner sexologisk kompetent helsepersonell. Det tok lang tid før denne utfordringen ble fulgt opp.
Europa 1978: WAS
World Association for Sexology (WAS) ble dannet i Roma i 1978, Nordisk Forening for Klinisk Sexologi (NFKS) ble dannet i 1979 og Norsk Forening for Klinisk Sexologi ble etablert på et møte på Rikshospitalet i 1982. I Norge kom det første utdanningstilbudet i sexologisk rådgivning i 2001 på Høgskolen i Agder, nå Universitetet i Agder (UiA).
International Society for Sexual Medicine ble dannet i 1982, en europeisk gren ble opprettet i 1994 (European Society for Impotence Research, som siden 2004 heter European Society for Sexual Medicine). I 2005 ble det grunnlagt et Scandinavian Society for Sexual Medicine med medlemmer fra Norge, Sverige og Danmark.
Verden 2005: Seksuell helse
Basert på erkjennelsen av at seksualitet spiller en viktig rolle for menneskelig helse, og at en praktisk tilnærming til disse problemene er av stor betydning, ikke minst i den tredje verden, skiftet World Association for Sexology i 2005 navn til World Association for Sexual Health, og bruker betegnelsen seksuell helse.
Sexolog er ikke en beskyttet tittel. En av foregangspersonene for fremme av seksuell helse i Norge, Berthold Grünfeld, definerte ”sexolog” som en tittel man fikk av journalister dersom man arbeidet med seksuelle problemstillinger.
Norden 2002: NACS
For å kvalitetssikre sexologisk kompetanse har Nordic Association for Clinical Sexology (NACS), med økonomisk støtte av Nordisk Råd, utviklet og etablert en autorisasjonsordning for bruk av titlene: Spesialist i klinisk sexologi NACS og Spesialist i sexologisk rådgiving NACS.
Sexologiske rådgivere og spesialister i sexologisk rådgivning (NACS) arbeider på ulike felt. Noen arbeider med personer med psykisk utviklingshemming og det er dannet et eget nettverk for sexologi på dette feltet. Høgskolen i Akershus har videreutdanningstilbud innen ”funksjonshemmede og seksualitet”.
Det er også sexologiske rådgivere innen kreftsykepleie, generell sykepleie, arbeid med funksjonshemmede, i psykiatri, på barne- og ungdoms psykiatrisk poliklinikk og ved familierådgivningskontor. Sexologer arbeider med utgangspunkt i sine grunnprofesjoner som leger, psykologer, jordmødre, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, pedagoger, barnevernspedagoger, vernepleiere, helsesøstre, psykoterapeuter, m.m.
Denne versjonen av sexologiens historie er en forkortet utgave av Bilag 1 til rapport 2-2012, Effekter av seksualterapeutiske intervensjoner for seksuelle problemer, utgitt av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.
Er du interessert i å lese hele rapporten ”Effekter av seksualterapeutiske intervensjoner for seksuelle problemer”, kan den lastes ned fra
http://www.kunnskapssenteret.no/Publikasjoner
Les også:
Viktige år i sexologiens historie
Hvordan hadde våre sexliv vært i dag uten hundre års forskning på sex og lyster? Her er de viktigste gjennombruddene, og noen tilbakeskritt, fra sexologiens historie.
Sex er sannelig ikke lett
Seksuallivets kulturhistoriske, medisinske og politiske utvikling er preget av pendelen som svinger.
Europeisk sexologi på nazistenes bokbål
I 1933 vandaliserte nazistene sexologi-instituttet i Berlin og kneblet en seksuell frigjøringsbevegelse i Europa.
Fra Cupidos arkiv:
Seksualitetens historie
Seksualitetens historie handler om maktmenneskets trang til å kontrollere medmennesket der det er mest sårbart.
Viktige år i sexologiens historieHvordan hadde våre sexliv vært i dag uten hundre års forskning på sex og lyster? Her er de viktigste gjennombruddene, og noen tilbakeskritt, fra sexologiens historie.
Sex er sannelig ikke lettSeksuallivets kulturhistoriske, medisinske og politiske utvikling er preget av pendelen som svinger.
Europeisk sexologi på nazistenes bokbålI 1933 vandaliserte nazistene sexologi-instituttet i Berlin og kneblet en seksuell frigjøringsbevegelse i Europa.
Fra Cupidos arkiv:Seksualitetens historie
Seksualitetens historie handler om maktmenneskets trang til å kontrollere medmennesket der det er mest sårbart.
