Norske kvinner kjøper sex

Kvinnelig sexturisme har vært utbredt siden charterturismen startet på 60-tallet, og mange av disse kvinnene er norske. Cupido har møtt to av dem.
 
Vi sitter på en brun bar på Grønland i Oslo. «Tone» (56) og «Nina» (52) er akkurat tilbake fra en ferietur til Gambias hovedstad Banjul – landet som fremfor noe er kjent som trekkplaster for kvinnelige sexturister.

Det er sammensatte årsaker til at Gambia er et populært reisemål for kvinnelige sexturister, men det som gjerne trekkes frem er at landet har et av det afrikanske kontinentets laveste, offisielle prosentandel av hiv-smittede. Internasjonale helseorganisasjoner mener likevel mørketallene er store fordi Gambia i praksis er et diktatur med sin president Yahya Jammeh, som mener han har oppfunnet en kur mot aids.
 
Turister har råd til det meste
Andre årsaker til at Gambia er populært er at de fleste snakker engelsk, prisnivået er så lavt at hvilken som helst turist har råd til det meste, og det har lenge vært billig å fly dit på chartertur – også fra Norge.

Det er charter «Tone» og «Nina» har pleid å reise med. De er bestevenninner, skilt og barna er voksne. Ingen av dem er spesielt velstående. «Tone» jobber som ekspeditør i en butikk, «Nina» jobber på Posten. De bor i en by på Østlandet. Dette er femte gangen «Tone» har vært i Gambia på ferie. For «Nina» var det den fjerde turen.

I høysesongen mellom mars og mai er middelaldrende vestlige kvinner med en ung gambier på armen et vanlig syn på stranda og i gatebildet. Aldersforskjellen kan ofte være så stor som femti år. I et av Afrikas aller fattigste land, med en gjennomsnittlig inntekt på 300 kroner i måneden, er det lukrativt for unge menn å kurtisere relativt velstående utenlandske kvinner på jakt etter «moro».

For det er det «Tone» og «Nina» kaller det: «Moro». De ser ikke på seg selv som sexkjøpere, slik de mener menn i tilsvarende situasjon er. «Tone» har til og med hatt et forhold til den samme, gambiske mannen fem år på rad.
 
Sexsalg uten prisliste
–Ikke kom og fortell meg at det ikke er status for gutta på stranda i Gambia å date vestlige damer. De får bo på de dyreste hotellene, spise på de fineste restaurantene og være med ut på alle de fancy nattklubbene, og det har jo de aller færreste råd til der nede, sier «Nina». Hun ble med venninnen «Tone» på ferie til Gambia for første gang året etter at hun hadde truffet sin Paul (27), som han kaller seg på engelsk. Men selv om hun har møtt Paul fem år på rad er hun likevel klar på at de ikke er kjærester i konvensjonell forstand.

– Både han og jeg får det vi er ute etter, så hva er så galt med det? spør hun retorisk.

– Jeg får en deilig ferieromanse og han får være med på moro han ikke har råd til uten at jeg spanderer.

«Nina» mener også at det ikke dreier seg om kjøp av seksuelle tjenester, siden hun ikke mener hun betaler for noe som helst annet enn en mann på date ville ha gjort.

– Skal vi ut kjøper jeg gjerne et nytt, pent antrekk til ham, og selvfølgelig betaler jeg alt vi spiser, drikker eller gjør sammen, men hvilken forskjell er det egentlig på det og en mann som spanderer middag og en helaften på en ung kvinne?

«Ninas» fremstilling av eget sexkjøp er utbredt blant kvinnelige sexkjøpere, og en argumentasjon Cupido også møtte på stranda i Gambia og på Jamaica i Karibia der vi var og studerte fenomenet i fjor.

Selv om «Nina» og «Tone» påstår at de ikke betaler så mye for sine «romanser», er det som først og fremst kjøp og salg uten prisliste som kjennetegner mannlig prostitusjon i tredje verden ovenfor vestlige kvinner. Når menn kjøper prostituerte er prisene gjerne fastlagt. Når kvinner gjør det betales det utelukkende i form av det å spandere og gaver som penger eller annet.
 
Eldre kvinner og unge menn
De mest populære reisemålene for dagens kvinnelige sexturister, bortsett fra Gambia, er Jamaica og andre land i Karibia, samt Kenya og andre afrikanske land, Thailand og deler av Asia, samt Sør-Europa. Det er gjort lite forskning på dette i Norge, men i Danmark har man anslått at rundt 1000 danske kvinner reiser alene bare til Gambia årlig.

Det er altså blitt stadig mer akseptert at single kvinner reiser til varme land for å oppleve kjærlighet. Mange steder tilbyr menn omsorg eller bare ren sex i bytte for mat, losji, klær, pengegaver og donasjoner til diverse prosjekter, som opprettelsen av egen forretningsdrift eller utdannelse.

De færreste av kvinnene ser likevel på seg selv som sexkunder. De vil heller definere seg som en slags «kjærlighetssøkende», og insistere på at det er mennene som utnytter dem, og ikke omvendt. Og det er nettopp dette den mye omtalte Cannes-filmen «Paradise: Love» tar opp på en så sterk og utleverende måte.

I Dagbladet beskrives filmen blant annet som «en spyd-odd i mellomgulvet» og «en skildring av kvinnelige sexturister i Afrika med gispfremkallende åpenhet og et knippe fryktløse skuespillere». For som regissøren selv sier om filmen på sine hjemmesider, tar den for seg «en historie om eldre kvinner og unge menn, om Europa og Afrika, og om de utnyttede som selv ender opp med å utnytte andre».

«Tone» mener likevel ikke at det handler om utnyttelse.

– Gjennom oss turistdamer får i hvert fall disse gutta litt penger og moro de aldri ville hatt ellers. Du mener kanskje det hadde vært bedre om de bare forble fattige og aldri fikk oppleve noe gøy hele livet? Er det mer moralsk høyverdig? Vi gjør tross alt ikke noe ulovlig.

Og at de ikke gjør noe ulovlig, har Tone rett i. Selv om prostitusjon kan være straffbart i flere av de landene kvinnelige sexturister ferdes til, rammer lovverket kun den kvinnelige sexindustrien og barneprostitusjonen. Siden menn som selger seg til kvinner ikke opererer med prisliste blir salgsaspektet mer diffust og gjør det lettere for både de prostituerte og deres kvinnelige kunder å gjemme seg bak at dette dreier seg om «romanser».

 «Tone» og «Nina» mener det handler om likestilling.

– Hvorfor er det galt at eldre damer spanderer på og har mer penger enn yngre menn? spør Tone.

– Mannfolka har jo drevet med dette i alle år. Jeg ser faktisk på det som en slags likestilling at vi damer endelig kan gjøre det samme.

Men når vi ber henne utdype hva hun mener, og spør om hun føler at hun som norsk turistkvinne er likestilt med de gambiske mennene hun «dater» på ferie, må hun tenke seg om. Lenge.

– Nei, vi er jo ikke akkurat det, sier hun til slutt.

– Men hvis de gambiske gutta ikke likte det og ikke fikk noe ut av det hadde de vel ikke datet oss heller?

At valgmuligheter også er de velståendes privilegium har «Tone» og «Nina» altså liten forståelse for. Men kanskje må man velge å tenke sånn som kvinnelig turist på stranda i Afrika?

For som Teresa i «Paradise: Love» sier til sine lokale elskere når hun ber dem se henne inn i øynene: «Jeg er da ikke noe dyr.» Teresa går nemlig svært langt for å slippe å erkjenne at hun er det hun er: En horekunde. Og at alt hun får, er varen hun betaler for.